Klippe klippe

Vi har tid til et lite dikt innimellom alt som har med fag å gjøre....

KJERRINGA MOT STRØMMEN

Av André Bjerke.

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

Foreldreveiledningsprogram

På en av mine surferunder ut i det internettiske univers, fant jeg et foreldreveiledningsprogram som jeg ser tar for seg interessante temaer. Kursene ser ut til å være åpne for alle, ulike steder i landet. Programmet heter ICDP.

Her lister jeg de punktene som først og fremst fanget mitt engasjement. Er ikke dette noe av det viktigste ved det å være foreldre? Ikke grensesettingen eller noe annet, men noe så enkelt som dette:

1) Vis positive følelser - vis at du er glad i barnet

2) Juster deg til barnet og følg dets initiativ

3) Snakk med barnet om ting det er opptatt av og prøv å få i gang en følelsesmessig samtale

4) Gi ros og anerkjennelse for det barnet klarer å gjøre

5) Hjelp barnet til å samle oppmerksomheten sin, slik at dere har felles opplevelse av det som er rundt dere

6) Gi mening til det barnet opplever ved å sette ord på det, med følelser og entusiasme

7) Utdyp og gi forklaringer til det du opplever sammen med barnet

8) Hjelp barnet å kontrollere seg selv ved å planlegge sammen og ved å sette grenser på en positiv måte

Kursholderne holder av en kurskveld til hvert tema. Ved å gå i dybden, kan foreldre som synes hverdagen er trøblete, kanskje få det lille puffet de trenger for å komme inn i en bedre sirkel med ungene sine.

En pluss en er ikke alltid to

Det er noe jeg har tenkt på. Det er paradoksalt, på grensen til det humoristiske.

I barnevernsutdanningen lærer vi nemlig om hvordan faget tidligere var preget av det positivistiske paradigmet. Som i naturvitenskapen fantes det et logisk utkomme til ethvert problem. Man tenkte at en pluss en er to. Legger man sammen god barndom og fin utdanning blir summen en lykkelig voksen (mitt eksempel). Og man tenkte at når man setter mennesket under lupen og observerer det, kan man «regne seg fram til» hvordan det vil komme til å oppføre seg under gitte omstendigheter.

Positivismen gikk av moten i slike henseender i andre halvdel av 1900-tallet. I stedet for ble det hermeneutiske verdensbildet rådende innenfor menneskefagene. Her lå fokus på forståelse og fortolkning. Man innså at mennesker ikke er «ting», objektive størrelser på linje med naturfenomener. Mennesker er så mye mer. En helhet av atferd, biologi, psyke og underbevissthet, og kanskje endog åndelighet, det er hva mennesker er.

Det paradoksale skal jeg nå snart komme fram til. Mens menneskefagenes akademia omfavnet denne nye måten å se på mennesker på, overså de dessverre det samme helhetssynet i deres eget utdanningssystem.

Når folk utdannes til barnevernspedagoger, er det fortsatt slik at fokus ligger på teori. I løpet av et skoleår skal studentene lese ca 5000 sider. Det er mange ord, mange teorier, og mange fine tanker. Men hvordan skal teorien gjøres om til praktisk kunnskap? Jo, via to praksiser på tre måneder hver. I løpet av disse totalt seks månedene håper man at studentene skal få inn «alt det andre». Det er også et par seminarer som er obligatoriske om kommunikasjonsteknikker. Det er vel og bra. Men hva med det underbevisste, hva med følelser, hva med egenutvikling på det som har med det å være menneske å gjøre? Blir man en god nok barnevernpedagog ved å lese 15 000 sider og å lære noen teknikker?

Når et barn kommer mot deg og trenger noe av deg, hjelper da alle disse sidene med teori? Den umiddelbare forståelsen, den vil jeg påstå ligger et helt annet sted enn i hukommelsessystemet knyttet til boklig lærdom. Den tilliten et barn behøver for å stole på en voksen, den kan ikke bygges opp med kommunikasjonsteknikker. Den tilliten mener jeg må bygges fra et helt annet ståsted.

Jeg mener dette blir en altfor overflatisk måte å se på mennesker på. Man kan ikke lære studenter om å være menneske i vanskelige konflikter, ved å be dem lese en haug med bøker. Det kan ikke læres utenfra, det må faktisk læres ved erfaring, veiledning og refleksjon. Kan man regne med at alt dette kan læres på svært ulike praksissteder, med like forskjellig grad av egen deltakelse?

Jeg mener at utdanningen burde vært mye mer rettet mot læring i smågrupper. Egen utvikling av ferdigheter og viktige egenskaper burde vært obligatorisk. Mange av elevene kommer rett fra videregående, og har ikke med seg all verdens av livserfaring fra før. I tillegg er det en kjensgjerning at endel bærer med seg ubearbeidede konflikter. Egne konflikter legger i hvert fall feller i veien, når det gjelder å se klienter klart. En pluss en er ikke to i menneskefagene, heller ikke når man utdanner mennesker til å ta vare på mennesker. Om man forventer at studenter skal lære seg å bli folk som klarer å romme barns tøffe livserfaringer, gir det langtfra noen garanti å utstyre dem med et lass bøker.