Jeg vil, derfor kan jeg

Jeg ble så glad da jeg fikk mail fra ei som hadde lest min første bok som jeg kalte Jeg vil, derfor kan jeg. Jeg gav den ut for ti år siden! Og fortsatt er det noen som leser den og tar kontakt. Det er veldig hyggelig for meg.

Her er det hun har skrevet på bloggen sin: http://siljesreise.com/jeg-vil-derfor-kan-jeg-boktips/

ADHD-symptomer kan være rop om hjelp

Det finnes en rekke ulike tilstander med symptomer som likner på ADHD. I denne kronikken nevnes noen få av dem; traumer, depresjon, angst og stresslidelser. I tillegg til disse diagnosene, bør man huske på at omsorgssvikt kan ha likelydende symtomer. Barn med vanskelige hjemmeforhold blir ofte ukonsentrerte, oppfarende, impulsive, og generelt vanskelige å ha med å gjøre, akkurat slik som dem med nevrologisk betinget uro blir det.

Uansett hva som er årsaken til problemene, får de voksne rundt barnet lyst til å legge skylden et sted. De leter etter årsaker, og de leter etter løsninger. Piller blir dessverre ofte svaret når man ikke vet hva man skal gjøre med et barn. Men det er illevarslende om også dem som utagerer på grunn av dårlige hjemmeforhold skal medisineres til rette.

Spesialisthelsetjenesten går grundig til verks når de skal utrede et barn for ADHD. De er blant annet pålagt å sjekke om symptomene kan skyldes andre årsaker. Spørsmålet er bare i hvor stor grad det lar seg gjøre å sjekke hvorvidt årsaken til den uoppmerksomme atferden skyldes omsorgssvikt. BUP snakker med foreldrene om hva årsaken kan være. Men tenker man at det er nok å basere seg på at foreldrene selv vil fortelle om svikt i omsorgen?

Jeg tenker at det ville vært en fordel med et bedre tverretatlig samarbeid i disse sakene. I tillegg til den foreldreveiledningen som BUP tilbyr som særlig handler om grensesetting og ros, tenker jeg at det kunne være en ide at barnevernet rutinemessig blandes inn, bare for å utelukke at barnet ellers lider overlast.

Tannleger oppfordres til å varsle barnevernet ved tannråte. Når vi vet at mange barn ofte ikke har andre måter å si fra om omsorgssvikt på enn ved utagerende oppførsel, burde vi sikre at vi ikke medisinerer bort deres rop om hjelp, men faktisk tar dem på alvor.

Skritt i riktig retning!

Jeg vil si det er skritt i riktig retning, nå som det er lagt fram en rapport om kvaliteten i barnevernsinstitusjoner.

Selv har jeg brukt endel tid på å prøve å forstå regjeringens massive kritikk mot institusjoner. Strategien fra sentralt hold har vært færre barn og ungdom i institusjon. Særlig de private institusjonene har blitt nedlagt. Argumentasjonen har blant annet gått ut på at effekten av tiltaket har vært lav når det har vært målt mot andre tiltak slik som fosterhjem. Man har sett bort ifra at enkelte ungdommer slett ikke passer inn i vanlige hjem, og at det ganske enkelt ikke finnes andre tilbud til dem. I stedet for har man ropt høyt om evidensbaserte tiltak, slikt som fungerer for barn og ungdom med atferdsproblemer. Men her igjen har man sett bort fra at langtfra alle ungdom som trenger institusjonsplass har atferdsproblemer. Noen har rus, andre har psykiske (introverte) problemer.

Nettopp det at dette er belyst i denne rapporten, gjør meg glad. Jeg tillater meg å sakse fra noe av det som står:

"4. Arbeidsgruppen anbefaler at institusjoner inndeles ut fra funksjon/målsetting, og kun

tar imot og godkjennes/kvalitetssikres for barn med behov som samsvarer med

institusjonens funksjon og målsetting. Følgende funksjoner anbefales etablert:

a. Akuttfunksjon.

b. Ivaretakelse og behandling av alvorlige atferdsproblemer hos ungdom med høy

risiko (sannsynlighet) for framtidige atferdsproblemer.

c. Ivaretakelse og behandling av alvorlige atferdsproblemer hos ungdom med lav

risiko (sannsynlighet) for framtidige atferdsproblemer.

d. Ivaretakelse og behandling av alvorlig og vedvarende rusproblematikk.

e. Ivaretakelse og tilrettelegging for barn med ulike sosioemosjonelle problemer

(av introvert karakter).

f. Ivaretakelse og tilrettelegging for barn uten tydelige forandringsbehov. "

Når man tilrettelegger tilbudet til den enkelte ungdommen og måler effekten av behandlingen mot det, kan man snakke om hvorvidt behandlingen fungerer eller ikke.

Jeg synes også det er flott at man oppmuntrer til annen plassering etter institusjonsplasseringen, altså at det ikke skal være et varig sted å vokse opp.

Bra jobba!!

Apropos barnevernsutdanningen...

Jan Storø og Inge Kvaran har skrevet et innspill om barnevernsutdanningen, som jeg er helt enig i. Særlig dette: "Vi burde i langt større grad kunne tilby smågruppeundervisning med ferdighetstrening, etiske holdningsutviklende seminarer i smågrupper, individuell oppfølging av læringsutvikling gjennom tre år og skriveveiledning til den enkelte student."

Ingen kan få meg til å tro at man kan skape en god barnevernsarbeider gjennom teori alene. Det er fint å lese bøker, men den viktigste læringen skjer i samspillet med andre.

Om dere ser på innlegget mitt 25. mars i fjor, skrev jeg om noe av det samme.

Et klageorgan for Barnekonvensjonen?

Norge har vært pioner på barns rettigheter hele veien. Vi fikk verdens første barnevernslov. Vi var det første landet i verden som fikk et barneombud. Og vi har politikernes løfte om at vi skal fortsette å jobbe for barns rettigheter internasjonalt. Allikevel vil ikke norske myndigheter jobbe for å få et internasjonalt klageorgan til Barnekonvensjonen. Forstå det den som kan.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4024475.ece

La barn være barn

Dette står på trykk i VG idag 30. januar. Det ble til som følge av det vi lærte av gruppeprosjektet i høst om barn som vitner:

"VG forteller 19.januar om hvordan den 18 år gamle datteren i Alvdal-saken måtte avgi vitnesbyrd i rettslokalet. Jenta møtte moren sin, den tiltalte, i gangen. På toppen av et allerede høyt stressnivå ble det hele for mye for jenta, og hun orket likevel ikke å vitne.

Lillebroren fikk en helt annen behandling. Han fikk besøke et tilrettelagt Barnehus for å avgi vitneforklaring. Her forklarte han seg detaljert i tre ulike videoavhør. Barnehus er et tilbud til bl.a. barn som må vitne. Det legges vekt på trygge omgivelser, et trivelig miljø, og folk som er kompetente på barneavhør. Det lurer ingen tiltalte i gangene, slik som i rettslokalene. Naturlig nok er det heller ikke slik at dommer plutselig faller ned på at tiltalte skal være tilstede under avhøret. Avhøret foregår derimot på barnets premisser, slik deres aldersmessige sårbarhet tilsier. Straffesaker handler ofte om vold og/eller seksuelt misbruk. Ikke minst taler dette for en skånsom behandling av barnet.

Dessverre må alle barn over 16 år avgi forklaring i rettlokalet. Noe skurrer. Barn er barn fram til de er 18 år, slår Barnekonvensjonen fast. Det burde ikke være noe som tilsier at barn ikke skal behandles som nettopp barn når det gjelder vitneavhør. Faktisk mener jeg vi kunne gå enda lenger og si at når spesielle hensyn taler for det, bør også de som har fylt 18 få lov til å vitne via videoavhør. Det burde være innlysende at sårbare vitner tas hensyn til, også fordi det er en forutsetning for et godt og detaljert avhør."

Spor av ungdom

På barnevernsstudiet har vi aktivitetsfag. Det er fordi aktiviteter er en viktig del av miljøarbeid med barn og ungdom. Når unge gjør noe og opplever mestring, er de allerede på god vei i riktig retning.

Mitt aktivitetsfag denne gang er foto. Jeg gikk i Frognerparken igår, en iskald torsdags formiddag med ett mål for øye: Å finne spor av ungdom. Her er noe av det jeg fant.

Først kilden til sporene, noe som forøvrig gir assosiasjoner til min egen ungdom. Telefonkiosker har vel forsåvidt gått av moten.




Tett på telefonkiosken fant jeg spor av ungdom, sammen med klare spor på kald vinter.