=Oslo

Jeg var så heldig å få skrive noen ord i aprilnummeret av =Oslo. Jeg satt på Stockfelths med kaffekoppen foran meg og skrev dette. Det handler om mennesker som kommer skeivt ut, men om hvordan alle egentlig er like. Inni er vi like!

Barn innerst inne

Jeg er på kaffebar med utsikt i alle retninger. Ved siden av meg sitter en mann og varmer seg på en kopp kaffe. Jakka har han på. Jeg forestiller meg at han ikke har dusjet på det han kan huske. Med uklar stemme spør han meg hva datamaskinen jeg skriver på, koster. Senere går han. På plassen hans setter det seg en mann ikledd dress. Han ser ut som en finansmann. Imens haster folk forbi utenfor vinduet. En er kanskje kunststudent, en annen politiker. En er prostituert, en ser ut til å gjøre minst mulig.

Som barn oppfattet jeg ikke de helt store forskjellene mellom oss ungene. På barneskolen ble alle behandlet likt. Objektivt sett hadde vi bare fødselsåret til felles. Allikevel var det mye større likhet enn ulikhet mellom oss. I barnehagen likeså. Drømmene våre var sammenfallende. Ingen av oss hadde noe annet ønske enn at alle skulle være glade. Noe annet enn fred på jorden var utenkelig. De voksne var uovervinnelige, og pappa var sterkest i verden. Etter hvert ble forskjellene tydeligere. Erfaringene vi tilegnet oss, ble del av det unike livet som gjorde oss til det vi ble. Noen lyktes, andre fikk såkalt vanskelige liv.

Når jeg ser folk gå forbi på gata, er det mye som skiller. Klesstilen er forskjellig. Kroppsholdningen såvel som holdningen til livet er ulik. Selvtilliten varierer. Noen ser på livet som en suksesshistorie. Andre ser ikke så mange lyspunkter overhodet. Så sitter jeg her og tenker: Hvorfor skal den ene føle seg som en vinner, mens den andre opplever at han er nederst på samfunnets rangstige? Så klart vi har hatt mulighet til å styre livet i den ene eller den andre retningen, men det meste ble bestemt ut av de erfaringene som skjebnen ga oss.

Hendelser hvor vi ikke kunne gjøre noe fra eller til, kan vi virkelig ikke ta æren for alene. Vi kan heller ikke ta skylden for dem. Alle erfaringene vi fikk, har dessuten sin verdi. Særlig de som bor på gata vet noe som alle oss andre kan lære. De ser med et klart blikk mye som hverdagsmenneskene på vei til og fra jobben har mistet. Disse med de vanskelige livene vet noe om hvordan kjempe for å klare seg gjennom en dag som er hinsides problematisk. Erfaringene deres er verdifulle. Vet de det? Vet de at de har viktige lærdommer for alle oss andre? Midt i det traurige finnes det alltid noe vakkert. Dette er fascinerende for meg: Hva mer vet disse menneskene som alle de andre i klassen på barneskolen kunne ha lært fra dem? Helt sikkert er det at de kunne lære bort at materiell status ikke er betydningsfullt for et menneskeverd. Det vi innerst inne er, har vi alltid vært, og det var likt da vi var barn. Alle er vi like. Vi har alle vært barn. Det kan folk i slitte klær og med sløvete stemmer, fortelle om. Ingen er bedre enn noen andre. Dette er verdifulle erfaringer.

Noe annet jeg selv synes er fascinerende og som stadig gjør at jeg får lyst til å lese =Oslo, er hva disse menneskene har lyktes med på tross av at oddsene gikk imot. I hvilke situasjoner fikk de til det de prøvde på? Disse suksessene er så uendelig mye mer interessante enn børsmannens formodentlig enkle vei gjennom livet. Det som gikk bra på tross av at man ikke skulle trodd det, smått som stort, det vitner om mot. Det vitner om kreativitet til å se nye løsninger. Og det handler om alle de ressursene som vi mennesker faktisk innehar.