11.10.11

Medvirkningsmyten

Denne stod i Fontene nr 10/11.

Barnevernsansatte forteller at de snakker mer med barna enn før. Hvorfor peker undersøkelsene i motsatt retning?

Nylig presenterte Berit Skauge ved barnevernvakten i Trondheim en masteroppgave. Den viser at barnevernet kun snakker med barn i 7 av 10 tilfeller. Hundre saker gikk hun igjennom totalt, fordelt over to tidsperioder.


Undersøkelsene i doktoravhandlingen til Elisabeth Gording Stang, forsker II i Nova, hadde like nedslående resultater. Hun gjennomgikk 30 barnevernssaker med totalt 172 vedtak. I 20 av sakene fantes ingen beskrivelser av barna i vedtakene.


Stikk i strid med lovverket og gjeldende rutiner, viser altså hovedvekten av saksmapper i barnevernet ingen spor av at barn har fått være med på å påvirke sin egen sak.



BARNS RETTIGHET

Det er nedfelt i Barnekonvensjonen som en av de mest grunnleggende rettighetene at barn skal få gi uttrykk for sin mening i alle forhold som vedrører det. I barnevernloven finnes en egen lov som peker på det samme: §6-3 forteller at barn har rett til medvirkning. Loven sier at barna skal tas hensyn til i takt med alder og modenhet.


Rutinehåndboka for barneverntjenestene i kommunene minner dessuten om å innlemme barns medvirkning i saksgangen. Fra andre områder vet vi at barn har rett til medvirkning blant annet i barnehagen, på skolen, i nærmiljøet og i forhold til domstolene.


-Formålet med å la barn medvirke er todelt. Man skal innhente barns synspunkter. Dessuten skal man gi barn følelsen av å være en vesentlig del av saken, forteller Elisabeth Gording Stang.


-Men det er ikke utelukkende for å gi barn en følelse av å ha bidratt at man skal ha dem med i arbeidet med undersøkelsen, fortsetter hun.



IKKE SELVBESTEMMELSE

Stang utdyper at samtaler med barn kan i tillegg bidra til å gjøre undersøkelsene mer effektive. De kan utfylle og nyansere annen informasjon som barnevernet får inn.


Men det er også endel andre prinsipper man bør ha med i bakhodet når man involverer barn i undersøkelsen.


-Barnevernet må huske å fortelle at det er de som har ansvaret for resultatet av undersøkelsen. Det må formidles tydelig til barna. De skal dessuten få bidra på sine egne premisser, og kun få snakke hvis de selv vil, og om det som de selv synes er relevant, understreker Stang.


Hensikten med medvirkning er ikke selvbestemmelse, påpeker Berit Skauge i masteroppgaven sin. I barnekonvensjonen er det heller ikke slik at selvbestemmelse er rettighetsfestet for barn.



EN BIT SOM MANGLER

Berit Skauge forteller at hun opplever at barnevernsansatte har mye de skal rekke innenfor stadig strammere tidsrammer og budsjettrammer:


-Barnevernet preges av begrensede ressurser. Når det er slik, må de ansatte prioritere. De vet om de juridiske rammene, og de vet hva fylkesnemnda etterspør.


-Og for å si det sånn: Jeg har aldri hørt at fylkesnemnda har bedt om en utredning av hva barnet selv har sagt, poengterer Skauge.


-Når man ikke blir målt på noe, og det ikke foreligger noe ytre press, prioriteres det heller ikke. Man snakker med foreldre og samarbeidspartnere. Men om man lar være å snakke med barna, blir det allikevel en bit som mangler, forteller hun videre, og utdyper:


-Da blir ikke barnets stemme en del av beslutningsgrunnlaget. Det blir til at barnevernsarbeidere og andre som er rundt barnet tolker hva som er best for det aktuelle barnet. Det blir deres meninger som får størst betydning.


-Det er klart at noen ganger passer det ganske bra, for man snakker med folk som kjenner barnet. Men man kommer ikke unna at det er en stemme som ikke blir hørt, sier hun.


Hun forteller videre at hun la merke til at de beskrivelsene av barn som oftest framkommer i sakspapirene, er fra at barna viser fram soverommet sitt og kjæledyrene sine.


-Det er ikke uvesentlig å få med slike opplysninger, og det er et fint sted å begynne en samtale, sier Skauge, og fortsetter:


-Men man skulle gått videre. For den barnevernsansatte er det enkelt å skrive ned det som er konkret og åpenbart. Det man fornemmer i møtet med barnet, er derimot vanskeligere å begrepsfeste og få ned på papiret.



IKKE KOMPETENTE?

Berit Skauge utdyper:

-Kanskje tar man med barnets stemme når det kan styrke barnevernets vurdering, og ellers ikke. Da kan det blir til at man velger ikke å gå videre i samtalen. Enda en stemme utfordrer barnevernets ressurser, og særlig hvis barnet har en annen mening enn barnevernet. Da blir saken enda mer komplisert.


Fontene har snakket med flere barnevernpedagoger om hvorfor de tror at barna kan bli utelatt fra samtaler i undersøkelsesfasen. I første rekke trekkes ressurssituasjonen fram som en viktig del av årsaken. Tid er mangelvare. Samtidig fortelles det om at det kan handle om det menneskelige ønsket om å bli likt og anerkjent av dem som er like en selv i alder, altså foreldrene. Ved å holde en god tone med foreldrene, vil samarbeidsklimaet være enklere, sier noen.


Andre trekker fram at det kan være smertefullt å ta innover seg hva barna forteller. Når barnevernansatte hører barna fortelle, kan det gjøre mer vondt enn når de hører de voksnes ord om det samme. Det er også noen som trekker fram at det mangler kompetanse i å snakke med barn. Til sist kan en del av årsaksforholdet handle om at barnevernet ikke har tatt innover seg at selv små barn kan ha verdifulle innspill om sin egen situasjon.



REDUSERT TIL EN SAK

Et annet velbrukt argument for å la være å involvere barn, er for å beskytte dem. Elisabeth Gording Stang mener det er en myte at man skjermer barn ved å utelate det fra samtaler:


-Barn som ikke får muligheten til å bli inkludert, kan bli gående altfor alene med tankene og følelsene sine. De kan danne seg forestillinger som er feil, og som kan føre til tilleggsbelastninger for dem.


Stang understreker at når de ikke får tale sin egen sak, føler de seg ofte redusert til en sak. Mange opplever dette svært negativt, for de føler at de mister kontrollen.


-Forøvrig kommer det tydelig fram i tolkningen av barnekonvensjonen at man ikke kan sette to grunnleggende rettigheter opp mot hverandre, i dette tilfellet artikkel 3 om barns beste, og artikkel 12 om barns rett til medvirkning, slår hun fast.


Man kan altså ikke begrense barns rett til medvirkning med en begrunnelse om at det er best for dem, fremholder Stang.



RETTEN TIL Å VÆRE SÅRBAR

Anne Trine Kjørholt ved Norsk senter for barneforskning ved NTNU holdt foredrag under Redd Barnas Rettighetskonferanse 25. august i år, under tittelenRett til medvirkning? Refleksjoner om barns beste, inkluderende fellesskap og vårt lille land. Der stilte hun spørsmål om forestillingen om det kompetente barnet har blitt for sterk i samfunnet vårt. Hun trakk en parallell til de voksnes verden. Hun slo fast at det hadde vært krenkende for de fleste av oss å bli tillagt en ultimat mestring i alle saker.


Når man fokuserer utelukkende på barns mestring, kan det føre til et press om å skulle være mer selvstendige og autonome enn de selv føler for. Om dette blir resultatet av tanken vår om at barn mestrer, vil det være sterkt uheldig, framholdt hun.


Kjørholt understrekte samtidig at retten til medvirkning må gi rom for at mennesker også får være sårbare. Hun fortsatte:


-I samfunnet vårt har vi en rotfestet verdi om likhet. Den ligger dypt i oss, og vi er ikke nødvendigvis klar over den engang. Barn må ikke bli til symbolske aktører for å stadfeste at Norge er et moderne og levende demokrati.


-Vi må bli bevisste på om vi er mest ute etter en symboleffekt på den ene siden, eller barnets beste på den andre, slo Kjørholt fast.



REAKSJONER

Mange ser altså for seg ulike årsaker for å unnlate å involvere barn. Allikevel er vanlige reaksjoner overraskelse og vantro når tallene om manglende medvirkning blir lagt fram. Barnevernansatte forteller til Fontene at de ikke kjenner seg igjen.


Da Skauge presenterte funnene fra masteroppgaven sin, møtte hun samme respons:


-Mange er opptatt av å formidle at de snakker mye med barn. De mener forklaringen på resultatene skyldes at de ikke skriver referat fra samtalene deres med barna, fremholder hun.


-Men så lenge samtalene ikke skrives ned, blir de heller ikke med i beslutningsgrunnlaget, slår Skauge fast.


-Jeg må legge til at hvis barnevernansatte mener at de snakker mye mer med barn enn det som fremkommer i undersøkelsen min, vil jeg virkelig mene at det er oppsiktsvekkende, sier hun, og fortsetter:


- Det er ingenting som tyder på at det er store ulikheter mellom faktisk samtaler med barn, og skrevne referater fra samtalene i saksmappene.



Litteraturliste:
Skauge, Berit. (2011): Er det noen som vil høre på meg?

Stang, Elisabeth Gording. (2007) Barnets rett til deltakelse i barnevernssaker. I Kritisk juss 2007 (33).

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar