Barnevernet ut med badevannet?

Dette debattinnlegget står i Dagbladet idag 23. mai. Det var morsomt å kunne bruke økonomi/administrasjonsbakgrunnen min også i dette innlegget:

Barnevernet trenger ikke bare nok folk. Fagfeltet behøver også tilstrekkelig kompetanse. Samtidig med at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken gir inntrykk av å ville prioritere barnevernet, skjer det paradoksale at Kunnskapsdepartementet legger fram forslag som vil påvirke kunnskapsnivået til fremtidige barnevernsarbeidere i negativ retning. Vernepleier-, sosionom- og barnevernspedagogutdanningene foreslås slått sammen store deler av utdanningsløpet. Fellesbetegnelsen skal være en utdanning i sosialt arbeid. Kan hende de høye herrer og kvinner i politikken liker internasjonalt overførbare uttrykk. Men det er underlig at man velger å orientere seg mot andre lands organisering av utdanningene når Norge helt siden slutten av 1800-tallet har vært ledende i verden i å ivareta utsatte barn. Dette har gjenspeilt seg i barnevernslovgivning, i arbeid for barns rettigheter, samt i barneombudsordningen. Og det er fortsatt et stykke å gå før vi kan lene oss tilbake og være fornøyde.

Det kan ellers hende at man regner med økonomiske stordriftsfordeler når man kan kjøre tre ulike studentgrupper inn i enda større lesesaler. Kanskje vil de faste kostnadene kunne spres utover flere studenter. Sammenslåinger kan være kostnadsbesparende, særlig på lengre sikt. Trengs det for eksempel en ansatt til barneverntjenesten i kommunen, blir det mindre komplisert å finne en arbeidsledig som har den anvendelige utdanningen sosialt arbeid. Da har det ikke så mye å si om han kan mest om vernepleie, og mindre om barnevern.

Forsknings-og utdanningsminister Tora Aasland velger å se bort fra tilgjengelig forskning som viser at det behøves mer, ikke mindre, spesialisering innenfor barnevernet. Det er altså ikke et fremskritt vi er vitne til fra Kunnskapsdepartementet, det er heller et langt skritt rett ut på jordet. Etter å ha observert de sterke reaksjonene fra de ulike profesjonene, forsøker ministeren nå overfor fagbladet Fontene å avverge frustrasjonen. Hun forsikrer om at det kun er ment som forslag fra departementets side. Men da Høgskolen i Oslo skulle slås sammen med Høgskolen i Akershus, forsvant barnevernsnavnet på underlig vis. Det var allerede vedtatt at barnevernsfaget skulle sortere under Institutt for barnevern og sosialt arbeid. Overraskende ble det omgjort av styrene i de to utdanningsinstitusjonene. Det nye navnet blir i stedet for Institutt for sosialt arbeid.

Altså kan det se ut til at vi er vitne til noe helt annet enn et løselig forslag. Og hva vil konsekvensen være for barnas del? Jo, de vil merke omleggingen fordi fremtidens barnevernsansatte som skal utgjøre deres viktigste sikkerhetsnett, vil vite enda mindre om hvordan de skal forholde seg til både barna og de komplekse sakene de får foran seg. Hvis årsaken er at Kunnskapsdepartementet har latt seg forføre av en mulig regnskapsmessig gevinst, er det synd. Regnskapets tørre tale tar nemlig ikke høyde for at de barna man skal beskytte, kan bli kastet ut med badevannet.

Tilfeldighetenes mysterium

Moren min døde for snart åtte år siden. Det er klart jeg savner henne. Men for en ukes tid siden dukket det opp et bilde av henne på facebook som jeg aldri har sett før! Det var på en side for barnevernspedagoger i Norge. Bildet er fra Barnevernsakademiet i 1963. Selv om navnet skulle tyde på noe annet, var det førskolelærere som ble utdannet her. Moren min sitter nærmest kameraet, på første rad.

Hva slags kompetanse?

Når det begynner å bli lenge siden siste blogginnlegg, kan det i hvert fall være greit å legge ut noe som kom på trykk i Fontene nr 6/2011. Som dere sikkert husker, har jeg skrevet om noe lignende tidligere i denne bloggen.

Det pågår en diskusjon om barnevernsutdanningen, og om kompetanseutviklingen i barnevernet. Selv er jeg student på barnevernspedagogikkstudiet ved HiO.

Det viser seg at kompetanse kan være så mangt. Én form for kompetanse er den teoretiske. En annen er den erfaringsbaserte. I løpet av utdanningen er det to praksisperioder på tre måneder hver. Disse skal legge grunnen for den erfaringsbaserte kunnskapen. Vel og bra. Det kan riktignok innvendes at det er vanskelig å strømlinjeforme læringsutbyttet ved alle de ulike praksisstedene hvor studenter blir utplassert. Læringsutbyttet varierer endel. Men tanken er god.

Mitt ankepunkt er som følger: Det er ingen planmessig læring av den personlige kompetansen som i følge lærebøkene kjennetegner en god sosialarbeider. Vi får vite at vi skal være fleksible, men ikke ettergivende; sensitive, men med profesjonell distanse. Vi skal kunne vise autoritet, men uten å undertrykke. I tillegg bør vi kjennetegnes av humor, tålmodighet, nysgjerrighet og interesse. Vi skal kunne tåle provokasjoner, og vite hvordan vi ser på konflikt som en ressurs. Og sist, men ikke minst, er empati grunnleggende. Vi skal både kunne «se» og romme barn.

Alt dette leser vi om. Men å lære om det utenom i teorien? Nei, slikt overlates dessverre til tilfeldighetene. Noe vi imidlertid får endel teoribasert informasjon om, er slike uttrykk som «sosialkonstruksjonisme»: Mennesket konstruerer virkeligheten sin i samhandling med andre mennesker. Når det gjelder utviklingen av grunnleggende ferdigheter for barnevernsyrket, overlates vi paradoksalt nok til å lese om det i bøker.

Det er på sin plass å minne om formålet med utdanningen: «... å kvalifisere brukerorienterte og reflekterte yrkesutøvere som er kompetente for omsorgs-, oppdragelses-, behandlende og forebyggende arbeid med risikoutsatte barn og unge, samt deres foresatte.» (Utdannings og forsknings­departementet 2005b.) For ikke lenge siden sendte Inge Kvaran og Jan Storø et innspill til Kunnskapsdepartementet om barnevernsutdanningen. De etterlyste økt finansiering til studiet, slik at det er mulig å tilby smågruppeundervisning med ferdighetstrening, etiskholdningsutvikling og individuell oppfølging av læringsutvikling.

Man kan nemlig ønske seg kompetanse i barnevernet, men man kommer ikke langt uten ressurser for å kunne oppnå det. Det er ikke nok å gi studentene teoretisk kunnskap når man lukker øynene for annen kompetanse som er grunnleggende i yrkesutøvelsen.

Klippe klippe

Vi har tid til et lite dikt innimellom alt som har med fag å gjøre....

KJERRINGA MOT STRØMMEN

Av André Bjerke.

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

Foreldreveiledningsprogram

På en av mine surferunder ut i det internettiske univers, fant jeg et foreldreveiledningsprogram som jeg ser tar for seg interessante temaer. Kursene ser ut til å være åpne for alle, ulike steder i landet. Programmet heter ICDP.

Her lister jeg de punktene som først og fremst fanget mitt engasjement. Er ikke dette noe av det viktigste ved det å være foreldre? Ikke grensesettingen eller noe annet, men noe så enkelt som dette:

1) Vis positive følelser - vis at du er glad i barnet

2) Juster deg til barnet og følg dets initiativ

3) Snakk med barnet om ting det er opptatt av og prøv å få i gang en følelsesmessig samtale

4) Gi ros og anerkjennelse for det barnet klarer å gjøre

5) Hjelp barnet til å samle oppmerksomheten sin, slik at dere har felles opplevelse av det som er rundt dere

6) Gi mening til det barnet opplever ved å sette ord på det, med følelser og entusiasme

7) Utdyp og gi forklaringer til det du opplever sammen med barnet

8) Hjelp barnet å kontrollere seg selv ved å planlegge sammen og ved å sette grenser på en positiv måte

Kursholderne holder av en kurskveld til hvert tema. Ved å gå i dybden, kan foreldre som synes hverdagen er trøblete, kanskje få det lille puffet de trenger for å komme inn i en bedre sirkel med ungene sine.

En pluss en er ikke alltid to

Det er noe jeg har tenkt på. Det er paradoksalt, på grensen til det humoristiske.

I barnevernsutdanningen lærer vi nemlig om hvordan faget tidligere var preget av det positivistiske paradigmet. Som i naturvitenskapen fantes det et logisk utkomme til ethvert problem. Man tenkte at en pluss en er to. Legger man sammen god barndom og fin utdanning blir summen en lykkelig voksen (mitt eksempel). Og man tenkte at når man setter mennesket under lupen og observerer det, kan man «regne seg fram til» hvordan det vil komme til å oppføre seg under gitte omstendigheter.

Positivismen gikk av moten i slike henseender i andre halvdel av 1900-tallet. I stedet for ble det hermeneutiske verdensbildet rådende innenfor menneskefagene. Her lå fokus på forståelse og fortolkning. Man innså at mennesker ikke er «ting», objektive størrelser på linje med naturfenomener. Mennesker er så mye mer. En helhet av atferd, biologi, psyke og underbevissthet, og kanskje endog åndelighet, det er hva mennesker er.

Det paradoksale skal jeg nå snart komme fram til. Mens menneskefagenes akademia omfavnet denne nye måten å se på mennesker på, overså de dessverre det samme helhetssynet i deres eget utdanningssystem.

Når folk utdannes til barnevernspedagoger, er det fortsatt slik at fokus ligger på teori. I løpet av et skoleår skal studentene lese ca 5000 sider. Det er mange ord, mange teorier, og mange fine tanker. Men hvordan skal teorien gjøres om til praktisk kunnskap? Jo, via to praksiser på tre måneder hver. I løpet av disse totalt seks månedene håper man at studentene skal få inn «alt det andre». Det er også et par seminarer som er obligatoriske om kommunikasjonsteknikker. Det er vel og bra. Men hva med det underbevisste, hva med følelser, hva med egenutvikling på det som har med det å være menneske å gjøre? Blir man en god nok barnevernpedagog ved å lese 15 000 sider og å lære noen teknikker?

Når et barn kommer mot deg og trenger noe av deg, hjelper da alle disse sidene med teori? Den umiddelbare forståelsen, den vil jeg påstå ligger et helt annet sted enn i hukommelsessystemet knyttet til boklig lærdom. Den tilliten et barn behøver for å stole på en voksen, den kan ikke bygges opp med kommunikasjonsteknikker. Den tilliten mener jeg må bygges fra et helt annet ståsted.

Jeg mener dette blir en altfor overflatisk måte å se på mennesker på. Man kan ikke lære studenter om å være menneske i vanskelige konflikter, ved å be dem lese en haug med bøker. Det kan ikke læres utenfra, det må faktisk læres ved erfaring, veiledning og refleksjon. Kan man regne med at alt dette kan læres på svært ulike praksissteder, med like forskjellig grad av egen deltakelse?

Jeg mener at utdanningen burde vært mye mer rettet mot læring i smågrupper. Egen utvikling av ferdigheter og viktige egenskaper burde vært obligatorisk. Mange av elevene kommer rett fra videregående, og har ikke med seg all verdens av livserfaring fra før. I tillegg er det en kjensgjerning at endel bærer med seg ubearbeidede konflikter. Egne konflikter legger i hvert fall feller i veien, når det gjelder å se klienter klart. En pluss en er ikke to i menneskefagene, heller ikke når man utdanner mennesker til å ta vare på mennesker. Om man forventer at studenter skal lære seg å bli folk som klarer å romme barns tøffe livserfaringer, gir det langtfra noen garanti å utstyre dem med et lass bøker.

=Oslo

Jeg var så heldig å få skrive noen ord i aprilnummeret av =Oslo. Jeg satt på Stockfelths med kaffekoppen foran meg og skrev dette. Det handler om mennesker som kommer skeivt ut, men om hvordan alle egentlig er like. Inni er vi like!

Barn innerst inne

Jeg er på kaffebar med utsikt i alle retninger. Ved siden av meg sitter en mann og varmer seg på en kopp kaffe. Jakka har han på. Jeg forestiller meg at han ikke har dusjet på det han kan huske. Med uklar stemme spør han meg hva datamaskinen jeg skriver på, koster. Senere går han. På plassen hans setter det seg en mann ikledd dress. Han ser ut som en finansmann. Imens haster folk forbi utenfor vinduet. En er kanskje kunststudent, en annen politiker. En er prostituert, en ser ut til å gjøre minst mulig.

Som barn oppfattet jeg ikke de helt store forskjellene mellom oss ungene. På barneskolen ble alle behandlet likt. Objektivt sett hadde vi bare fødselsåret til felles. Allikevel var det mye større likhet enn ulikhet mellom oss. I barnehagen likeså. Drømmene våre var sammenfallende. Ingen av oss hadde noe annet ønske enn at alle skulle være glade. Noe annet enn fred på jorden var utenkelig. De voksne var uovervinnelige, og pappa var sterkest i verden. Etter hvert ble forskjellene tydeligere. Erfaringene vi tilegnet oss, ble del av det unike livet som gjorde oss til det vi ble. Noen lyktes, andre fikk såkalt vanskelige liv.

Når jeg ser folk gå forbi på gata, er det mye som skiller. Klesstilen er forskjellig. Kroppsholdningen såvel som holdningen til livet er ulik. Selvtilliten varierer. Noen ser på livet som en suksesshistorie. Andre ser ikke så mange lyspunkter overhodet. Så sitter jeg her og tenker: Hvorfor skal den ene føle seg som en vinner, mens den andre opplever at han er nederst på samfunnets rangstige? Så klart vi har hatt mulighet til å styre livet i den ene eller den andre retningen, men det meste ble bestemt ut av de erfaringene som skjebnen ga oss.

Hendelser hvor vi ikke kunne gjøre noe fra eller til, kan vi virkelig ikke ta æren for alene. Vi kan heller ikke ta skylden for dem. Alle erfaringene vi fikk, har dessuten sin verdi. Særlig de som bor på gata vet noe som alle oss andre kan lære. De ser med et klart blikk mye som hverdagsmenneskene på vei til og fra jobben har mistet. Disse med de vanskelige livene vet noe om hvordan kjempe for å klare seg gjennom en dag som er hinsides problematisk. Erfaringene deres er verdifulle. Vet de det? Vet de at de har viktige lærdommer for alle oss andre? Midt i det traurige finnes det alltid noe vakkert. Dette er fascinerende for meg: Hva mer vet disse menneskene som alle de andre i klassen på barneskolen kunne ha lært fra dem? Helt sikkert er det at de kunne lære bort at materiell status ikke er betydningsfullt for et menneskeverd. Det vi innerst inne er, har vi alltid vært, og det var likt da vi var barn. Alle er vi like. Vi har alle vært barn. Det kan folk i slitte klær og med sløvete stemmer, fortelle om. Ingen er bedre enn noen andre. Dette er verdifulle erfaringer.

Noe annet jeg selv synes er fascinerende og som stadig gjør at jeg får lyst til å lese =Oslo, er hva disse menneskene har lyktes med på tross av at oddsene gikk imot. I hvilke situasjoner fikk de til det de prøvde på? Disse suksessene er så uendelig mye mer interessante enn børsmannens formodentlig enkle vei gjennom livet. Det som gikk bra på tross av at man ikke skulle trodd det, smått som stort, det vitner om mot. Det vitner om kreativitet til å se nye løsninger. Og det handler om alle de ressursene som vi mennesker faktisk innehar.