Klippe klippe

Vi har tid til et lite dikt innimellom alt som har med fag å gjøre....

KJERRINGA MOT STRØMMEN

Av André Bjerke.

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

Foreldreveiledningsprogram

På en av mine surferunder ut i det internettiske univers, fant jeg et foreldreveiledningsprogram som jeg ser tar for seg interessante temaer. Kursene ser ut til å være åpne for alle, ulike steder i landet. Programmet heter ICDP.

Her lister jeg de punktene som først og fremst fanget mitt engasjement. Er ikke dette noe av det viktigste ved det å være foreldre? Ikke grensesettingen eller noe annet, men noe så enkelt som dette:

1) Vis positive følelser - vis at du er glad i barnet

2) Juster deg til barnet og følg dets initiativ

3) Snakk med barnet om ting det er opptatt av og prøv å få i gang en følelsesmessig samtale

4) Gi ros og anerkjennelse for det barnet klarer å gjøre

5) Hjelp barnet til å samle oppmerksomheten sin, slik at dere har felles opplevelse av det som er rundt dere

6) Gi mening til det barnet opplever ved å sette ord på det, med følelser og entusiasme

7) Utdyp og gi forklaringer til det du opplever sammen med barnet

8) Hjelp barnet å kontrollere seg selv ved å planlegge sammen og ved å sette grenser på en positiv måte

Kursholderne holder av en kurskveld til hvert tema. Ved å gå i dybden, kan foreldre som synes hverdagen er trøblete, kanskje få det lille puffet de trenger for å komme inn i en bedre sirkel med ungene sine.

En pluss en er ikke alltid to

Det er noe jeg har tenkt på. Det er paradoksalt, på grensen til det humoristiske.

I barnevernsutdanningen lærer vi nemlig om hvordan faget tidligere var preget av det positivistiske paradigmet. Som i naturvitenskapen fantes det et logisk utkomme til ethvert problem. Man tenkte at en pluss en er to. Legger man sammen god barndom og fin utdanning blir summen en lykkelig voksen (mitt eksempel). Og man tenkte at når man setter mennesket under lupen og observerer det, kan man «regne seg fram til» hvordan det vil komme til å oppføre seg under gitte omstendigheter.

Positivismen gikk av moten i slike henseender i andre halvdel av 1900-tallet. I stedet for ble det hermeneutiske verdensbildet rådende innenfor menneskefagene. Her lå fokus på forståelse og fortolkning. Man innså at mennesker ikke er «ting», objektive størrelser på linje med naturfenomener. Mennesker er så mye mer. En helhet av atferd, biologi, psyke og underbevissthet, og kanskje endog åndelighet, det er hva mennesker er.

Det paradoksale skal jeg nå snart komme fram til. Mens menneskefagenes akademia omfavnet denne nye måten å se på mennesker på, overså de dessverre det samme helhetssynet i deres eget utdanningssystem.

Når folk utdannes til barnevernspedagoger, er det fortsatt slik at fokus ligger på teori. I løpet av et skoleår skal studentene lese ca 5000 sider. Det er mange ord, mange teorier, og mange fine tanker. Men hvordan skal teorien gjøres om til praktisk kunnskap? Jo, via to praksiser på tre måneder hver. I løpet av disse totalt seks månedene håper man at studentene skal få inn «alt det andre». Det er også et par seminarer som er obligatoriske om kommunikasjonsteknikker. Det er vel og bra. Men hva med det underbevisste, hva med følelser, hva med egenutvikling på det som har med det å være menneske å gjøre? Blir man en god nok barnevernpedagog ved å lese 15 000 sider og å lære noen teknikker?

Når et barn kommer mot deg og trenger noe av deg, hjelper da alle disse sidene med teori? Den umiddelbare forståelsen, den vil jeg påstå ligger et helt annet sted enn i hukommelsessystemet knyttet til boklig lærdom. Den tilliten et barn behøver for å stole på en voksen, den kan ikke bygges opp med kommunikasjonsteknikker. Den tilliten mener jeg må bygges fra et helt annet ståsted.

Jeg mener dette blir en altfor overflatisk måte å se på mennesker på. Man kan ikke lære studenter om å være menneske i vanskelige konflikter, ved å be dem lese en haug med bøker. Det kan ikke læres utenfra, det må faktisk læres ved erfaring, veiledning og refleksjon. Kan man regne med at alt dette kan læres på svært ulike praksissteder, med like forskjellig grad av egen deltakelse?

Jeg mener at utdanningen burde vært mye mer rettet mot læring i smågrupper. Egen utvikling av ferdigheter og viktige egenskaper burde vært obligatorisk. Mange av elevene kommer rett fra videregående, og har ikke med seg all verdens av livserfaring fra før. I tillegg er det en kjensgjerning at endel bærer med seg ubearbeidede konflikter. Egne konflikter legger i hvert fall feller i veien, når det gjelder å se klienter klart. En pluss en er ikke to i menneskefagene, heller ikke når man utdanner mennesker til å ta vare på mennesker. Om man forventer at studenter skal lære seg å bli folk som klarer å romme barns tøffe livserfaringer, gir det langtfra noen garanti å utstyre dem med et lass bøker.

=Oslo

Jeg var så heldig å få skrive noen ord i aprilnummeret av =Oslo. Jeg satt på Stockfelths med kaffekoppen foran meg og skrev dette. Det handler om mennesker som kommer skeivt ut, men om hvordan alle egentlig er like. Inni er vi like!

Barn innerst inne

Jeg er på kaffebar med utsikt i alle retninger. Ved siden av meg sitter en mann og varmer seg på en kopp kaffe. Jakka har han på. Jeg forestiller meg at han ikke har dusjet på det han kan huske. Med uklar stemme spør han meg hva datamaskinen jeg skriver på, koster. Senere går han. På plassen hans setter det seg en mann ikledd dress. Han ser ut som en finansmann. Imens haster folk forbi utenfor vinduet. En er kanskje kunststudent, en annen politiker. En er prostituert, en ser ut til å gjøre minst mulig.

Som barn oppfattet jeg ikke de helt store forskjellene mellom oss ungene. På barneskolen ble alle behandlet likt. Objektivt sett hadde vi bare fødselsåret til felles. Allikevel var det mye større likhet enn ulikhet mellom oss. I barnehagen likeså. Drømmene våre var sammenfallende. Ingen av oss hadde noe annet ønske enn at alle skulle være glade. Noe annet enn fred på jorden var utenkelig. De voksne var uovervinnelige, og pappa var sterkest i verden. Etter hvert ble forskjellene tydeligere. Erfaringene vi tilegnet oss, ble del av det unike livet som gjorde oss til det vi ble. Noen lyktes, andre fikk såkalt vanskelige liv.

Når jeg ser folk gå forbi på gata, er det mye som skiller. Klesstilen er forskjellig. Kroppsholdningen såvel som holdningen til livet er ulik. Selvtilliten varierer. Noen ser på livet som en suksesshistorie. Andre ser ikke så mange lyspunkter overhodet. Så sitter jeg her og tenker: Hvorfor skal den ene føle seg som en vinner, mens den andre opplever at han er nederst på samfunnets rangstige? Så klart vi har hatt mulighet til å styre livet i den ene eller den andre retningen, men det meste ble bestemt ut av de erfaringene som skjebnen ga oss.

Hendelser hvor vi ikke kunne gjøre noe fra eller til, kan vi virkelig ikke ta æren for alene. Vi kan heller ikke ta skylden for dem. Alle erfaringene vi fikk, har dessuten sin verdi. Særlig de som bor på gata vet noe som alle oss andre kan lære. De ser med et klart blikk mye som hverdagsmenneskene på vei til og fra jobben har mistet. Disse med de vanskelige livene vet noe om hvordan kjempe for å klare seg gjennom en dag som er hinsides problematisk. Erfaringene deres er verdifulle. Vet de det? Vet de at de har viktige lærdommer for alle oss andre? Midt i det traurige finnes det alltid noe vakkert. Dette er fascinerende for meg: Hva mer vet disse menneskene som alle de andre i klassen på barneskolen kunne ha lært fra dem? Helt sikkert er det at de kunne lære bort at materiell status ikke er betydningsfullt for et menneskeverd. Det vi innerst inne er, har vi alltid vært, og det var likt da vi var barn. Alle er vi like. Vi har alle vært barn. Det kan folk i slitte klær og med sløvete stemmer, fortelle om. Ingen er bedre enn noen andre. Dette er verdifulle erfaringer.

Noe annet jeg selv synes er fascinerende og som stadig gjør at jeg får lyst til å lese =Oslo, er hva disse menneskene har lyktes med på tross av at oddsene gikk imot. I hvilke situasjoner fikk de til det de prøvde på? Disse suksessene er så uendelig mye mer interessante enn børsmannens formodentlig enkle vei gjennom livet. Det som gikk bra på tross av at man ikke skulle trodd det, smått som stort, det vitner om mot. Det vitner om kreativitet til å se nye løsninger. Og det handler om alle de ressursene som vi mennesker faktisk innehar.

Jeg vil, derfor kan jeg

Jeg ble så glad da jeg fikk mail fra ei som hadde lest min første bok som jeg kalte Jeg vil, derfor kan jeg. Jeg gav den ut for ti år siden! Og fortsatt er det noen som leser den og tar kontakt. Det er veldig hyggelig for meg.

Her er det hun har skrevet på bloggen sin: http://siljesreise.com/jeg-vil-derfor-kan-jeg-boktips/

ADHD-symptomer kan være rop om hjelp

Det finnes en rekke ulike tilstander med symptomer som likner på ADHD. I denne kronikken nevnes noen få av dem; traumer, depresjon, angst og stresslidelser. I tillegg til disse diagnosene, bør man huske på at omsorgssvikt kan ha likelydende symtomer. Barn med vanskelige hjemmeforhold blir ofte ukonsentrerte, oppfarende, impulsive, og generelt vanskelige å ha med å gjøre, akkurat slik som dem med nevrologisk betinget uro blir det.

Uansett hva som er årsaken til problemene, får de voksne rundt barnet lyst til å legge skylden et sted. De leter etter årsaker, og de leter etter løsninger. Piller blir dessverre ofte svaret når man ikke vet hva man skal gjøre med et barn. Men det er illevarslende om også dem som utagerer på grunn av dårlige hjemmeforhold skal medisineres til rette.

Spesialisthelsetjenesten går grundig til verks når de skal utrede et barn for ADHD. De er blant annet pålagt å sjekke om symptomene kan skyldes andre årsaker. Spørsmålet er bare i hvor stor grad det lar seg gjøre å sjekke hvorvidt årsaken til den uoppmerksomme atferden skyldes omsorgssvikt. BUP snakker med foreldrene om hva årsaken kan være. Men tenker man at det er nok å basere seg på at foreldrene selv vil fortelle om svikt i omsorgen?

Jeg tenker at det ville vært en fordel med et bedre tverretatlig samarbeid i disse sakene. I tillegg til den foreldreveiledningen som BUP tilbyr som særlig handler om grensesetting og ros, tenker jeg at det kunne være en ide at barnevernet rutinemessig blandes inn, bare for å utelukke at barnet ellers lider overlast.

Tannleger oppfordres til å varsle barnevernet ved tannråte. Når vi vet at mange barn ofte ikke har andre måter å si fra om omsorgssvikt på enn ved utagerende oppførsel, burde vi sikre at vi ikke medisinerer bort deres rop om hjelp, men faktisk tar dem på alvor.

Skritt i riktig retning!

Jeg vil si det er skritt i riktig retning, nå som det er lagt fram en rapport om kvaliteten i barnevernsinstitusjoner.

Selv har jeg brukt endel tid på å prøve å forstå regjeringens massive kritikk mot institusjoner. Strategien fra sentralt hold har vært færre barn og ungdom i institusjon. Særlig de private institusjonene har blitt nedlagt. Argumentasjonen har blant annet gått ut på at effekten av tiltaket har vært lav når det har vært målt mot andre tiltak slik som fosterhjem. Man har sett bort ifra at enkelte ungdommer slett ikke passer inn i vanlige hjem, og at det ganske enkelt ikke finnes andre tilbud til dem. I stedet for har man ropt høyt om evidensbaserte tiltak, slikt som fungerer for barn og ungdom med atferdsproblemer. Men her igjen har man sett bort fra at langtfra alle ungdom som trenger institusjonsplass har atferdsproblemer. Noen har rus, andre har psykiske (introverte) problemer.

Nettopp det at dette er belyst i denne rapporten, gjør meg glad. Jeg tillater meg å sakse fra noe av det som står:

"4. Arbeidsgruppen anbefaler at institusjoner inndeles ut fra funksjon/målsetting, og kun

tar imot og godkjennes/kvalitetssikres for barn med behov som samsvarer med

institusjonens funksjon og målsetting. Følgende funksjoner anbefales etablert:

a. Akuttfunksjon.

b. Ivaretakelse og behandling av alvorlige atferdsproblemer hos ungdom med høy

risiko (sannsynlighet) for framtidige atferdsproblemer.

c. Ivaretakelse og behandling av alvorlige atferdsproblemer hos ungdom med lav

risiko (sannsynlighet) for framtidige atferdsproblemer.

d. Ivaretakelse og behandling av alvorlig og vedvarende rusproblematikk.

e. Ivaretakelse og tilrettelegging for barn med ulike sosioemosjonelle problemer

(av introvert karakter).

f. Ivaretakelse og tilrettelegging for barn uten tydelige forandringsbehov. "

Når man tilrettelegger tilbudet til den enkelte ungdommen og måler effekten av behandlingen mot det, kan man snakke om hvorvidt behandlingen fungerer eller ikke.

Jeg synes også det er flott at man oppmuntrer til annen plassering etter institusjonsplasseringen, altså at det ikke skal være et varig sted å vokse opp.

Bra jobba!!