Vi har lenge hørt historier om foreldre som kommer under lupen til barnevernet, og som reagerer ved å pakke sammen tingene sine og flytte til en ny kommune. Dette har vi sett gjenta seg flerfoldige ganger, og med mange familier. Imens lider barna, ikke bare under omsorgssvikten de utsettes for, men også under den konstante forandringen og det ikke å kunne slå rot noe sted. Nå har det kommet fram i media at det ikke behøver være noen automatikk i at barnevernet slipper tak i familien selv om familien flytter. Audun Lysbakken, barne-og likestillingsminister, forteller at barnevernet i den gamle hjemkommunen faktisk har ansvar for å sende saken videre til den nye kommunen. Man kan undres over hvorfor det allikevel ikke skjer. Vet ikke det kommunale barnevernet om plikten til å videreføre informasjon? Jeg gjetter at det i siste instans handler om ressursmangel i det kommunale barnevernet. De tildelte ressursene er grunnleggende for den jobben som blir gjort. Vi får håpe at de siste ukenes oppildnede debatt om ressursfordeling mellom det statlige og det kommunale barnevernet, på sikt vil føre til at de som jobber "på grasrotplan" får nok penger til å drive forsvarlig. De mest utsatte barna må få slippe tilleggsbelastningen ved å måtte delta i et nomadeliv, på rømmen fra barnevernet.
