Barnevernet ut med badevannet?

Dette debattinnlegget står i Dagbladet idag 23. mai. Det var morsomt å kunne bruke økonomi/administrasjonsbakgrunnen min også i dette innlegget:

Barnevernet trenger ikke bare nok folk. Fagfeltet behøver også tilstrekkelig kompetanse. Samtidig med at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken gir inntrykk av å ville prioritere barnevernet, skjer det paradoksale at Kunnskapsdepartementet legger fram forslag som vil påvirke kunnskapsnivået til fremtidige barnevernsarbeidere i negativ retning. Vernepleier-, sosionom- og barnevernspedagogutdanningene foreslås slått sammen store deler av utdanningsløpet. Fellesbetegnelsen skal være en utdanning i sosialt arbeid. Kan hende de høye herrer og kvinner i politikken liker internasjonalt overførbare uttrykk. Men det er underlig at man velger å orientere seg mot andre lands organisering av utdanningene når Norge helt siden slutten av 1800-tallet har vært ledende i verden i å ivareta utsatte barn. Dette har gjenspeilt seg i barnevernslovgivning, i arbeid for barns rettigheter, samt i barneombudsordningen. Og det er fortsatt et stykke å gå før vi kan lene oss tilbake og være fornøyde.

Det kan ellers hende at man regner med økonomiske stordriftsfordeler når man kan kjøre tre ulike studentgrupper inn i enda større lesesaler. Kanskje vil de faste kostnadene kunne spres utover flere studenter. Sammenslåinger kan være kostnadsbesparende, særlig på lengre sikt. Trengs det for eksempel en ansatt til barneverntjenesten i kommunen, blir det mindre komplisert å finne en arbeidsledig som har den anvendelige utdanningen sosialt arbeid. Da har det ikke så mye å si om han kan mest om vernepleie, og mindre om barnevern.

Forsknings-og utdanningsminister Tora Aasland velger å se bort fra tilgjengelig forskning som viser at det behøves mer, ikke mindre, spesialisering innenfor barnevernet. Det er altså ikke et fremskritt vi er vitne til fra Kunnskapsdepartementet, det er heller et langt skritt rett ut på jordet. Etter å ha observert de sterke reaksjonene fra de ulike profesjonene, forsøker ministeren nå overfor fagbladet Fontene å avverge frustrasjonen. Hun forsikrer om at det kun er ment som forslag fra departementets side. Men da Høgskolen i Oslo skulle slås sammen med Høgskolen i Akershus, forsvant barnevernsnavnet på underlig vis. Det var allerede vedtatt at barnevernsfaget skulle sortere under Institutt for barnevern og sosialt arbeid. Overraskende ble det omgjort av styrene i de to utdanningsinstitusjonene. Det nye navnet blir i stedet for Institutt for sosialt arbeid.

Altså kan det se ut til at vi er vitne til noe helt annet enn et løselig forslag. Og hva vil konsekvensen være for barnas del? Jo, de vil merke omleggingen fordi fremtidens barnevernsansatte som skal utgjøre deres viktigste sikkerhetsnett, vil vite enda mindre om hvordan de skal forholde seg til både barna og de komplekse sakene de får foran seg. Hvis årsaken er at Kunnskapsdepartementet har latt seg forføre av en mulig regnskapsmessig gevinst, er det synd. Regnskapets tørre tale tar nemlig ikke høyde for at de barna man skal beskytte, kan bli kastet ut med badevannet.

Tilfeldighetenes mysterium

Moren min døde for snart åtte år siden. Det er klart jeg savner henne. Men for en ukes tid siden dukket det opp et bilde av henne på facebook som jeg aldri har sett før! Det var på en side for barnevernspedagoger i Norge. Bildet er fra Barnevernsakademiet i 1963. Selv om navnet skulle tyde på noe annet, var det førskolelærere som ble utdannet her. Moren min sitter nærmest kameraet, på første rad.

Hva slags kompetanse?

Når det begynner å bli lenge siden siste blogginnlegg, kan det i hvert fall være greit å legge ut noe som kom på trykk i Fontene nr 6/2011. Som dere sikkert husker, har jeg skrevet om noe lignende tidligere i denne bloggen.

Det pågår en diskusjon om barnevernsutdanningen, og om kompetanseutviklingen i barnevernet. Selv er jeg student på barnevernspedagogikkstudiet ved HiO.

Det viser seg at kompetanse kan være så mangt. Én form for kompetanse er den teoretiske. En annen er den erfaringsbaserte. I løpet av utdanningen er det to praksisperioder på tre måneder hver. Disse skal legge grunnen for den erfaringsbaserte kunnskapen. Vel og bra. Det kan riktignok innvendes at det er vanskelig å strømlinjeforme læringsutbyttet ved alle de ulike praksisstedene hvor studenter blir utplassert. Læringsutbyttet varierer endel. Men tanken er god.

Mitt ankepunkt er som følger: Det er ingen planmessig læring av den personlige kompetansen som i følge lærebøkene kjennetegner en god sosialarbeider. Vi får vite at vi skal være fleksible, men ikke ettergivende; sensitive, men med profesjonell distanse. Vi skal kunne vise autoritet, men uten å undertrykke. I tillegg bør vi kjennetegnes av humor, tålmodighet, nysgjerrighet og interesse. Vi skal kunne tåle provokasjoner, og vite hvordan vi ser på konflikt som en ressurs. Og sist, men ikke minst, er empati grunnleggende. Vi skal både kunne «se» og romme barn.

Alt dette leser vi om. Men å lære om det utenom i teorien? Nei, slikt overlates dessverre til tilfeldighetene. Noe vi imidlertid får endel teoribasert informasjon om, er slike uttrykk som «sosialkonstruksjonisme»: Mennesket konstruerer virkeligheten sin i samhandling med andre mennesker. Når det gjelder utviklingen av grunnleggende ferdigheter for barnevernsyrket, overlates vi paradoksalt nok til å lese om det i bøker.

Det er på sin plass å minne om formålet med utdanningen: «... å kvalifisere brukerorienterte og reflekterte yrkesutøvere som er kompetente for omsorgs-, oppdragelses-, behandlende og forebyggende arbeid med risikoutsatte barn og unge, samt deres foresatte.» (Utdannings og forsknings­departementet 2005b.) For ikke lenge siden sendte Inge Kvaran og Jan Storø et innspill til Kunnskapsdepartementet om barnevernsutdanningen. De etterlyste økt finansiering til studiet, slik at det er mulig å tilby smågruppeundervisning med ferdighetstrening, etiskholdningsutvikling og individuell oppfølging av læringsutvikling.

Man kan nemlig ønske seg kompetanse i barnevernet, men man kommer ikke langt uten ressurser for å kunne oppnå det. Det er ikke nok å gi studentene teoretisk kunnskap når man lukker øynene for annen kompetanse som er grunnleggende i yrkesutøvelsen.