Ingen grenser for likestilling

Denne handler ikke direkte om barn. Allikevel var denne petiten så morsom å skrive at jeg velger å legge den ut allikevel. Den stod i Fontene nr 12/11.

Jeg har alltid tenkt at menn og kvinner var forskjellige. Ikke bare innbyrdes forskjellige, slik som at to menn kan være skrudd sammen på ulike måter. Men jeg trodde at det var noen kategoriske annerledesheter som skilte de to kjønnene. Kort sagt: «Eg er jente, du er gut. Eg har trakt og du har tut.»

Likestilling behøver ikke å bety at vi er like, har jeg tenkt. Men den politiske vinden ser ut til å blåse en annen vei. Kvoteringer er løsningen når menn og kvinner velger altfor tradisjonelt. I mitt stille sinn gruer jeg meg faktisk i tilfelle det blir innført kjønnskvoteringer på skifting av vinterdekk. Jeg skjønner ikke så mye av biler og mekanikk. Ei heller av kart. For lenge siden kom det ut en bok som het «Why men don't listen, and women can't read maps». Boktittelen tolket jeg som en offentlig oppreisning for de manglende kartlesningsegenskapene mine, og det at jeg mer eller mindre alltid går feil vei etter å ha vært inne i en butikk. Jeg tenkte: Ja ja, noen kvinner skjønner sånt, men jeg gjør det ikke. Og unnskyldningen min er at jeg har litt for mye av akkurat det dame-genet.

De siste årenes likestillingspolitikk har tvunget meg inn på andre tanker. De to kjønnene er mer eller mindre like, og ingenting av det særegne ved det kvinner kan tilby er forbeholdt kvinner alene. Det siste beviset på det, ble formidlet av Dagbladet for ikke lenge siden. Hos aka-folket er nemlig mennene stolte over å kunne amme, viser det seg. Det fortelles om at menn også har brystvev og kan få melkeproduksjon. På den annen side har maktens menn fortalt oss at amming ikke er så viktig når alt kommer til alt. Men om man på død og liv skal amme allikevel, viser det seg altså at begge kjønn kan gjøre det like bra.

Man boobs heter det, og kortformen er moobs. Uttrykkene viser til mannlige bryster. Et billedsøk på google bekrefter raskt motforestillingen. Ser det pent ut? Objektivt og kategorisk: «Nei.» Men i likestillingens navn er det ingenting som skulle tilsi at det ikke er hensiktsmessig.

Det er viktig å påpeke at ikke alt som i framtiden vil vokse fram likestillingens lys, er til å ta avstand fra. Outsourcing av graviditeten er nærliggende i så måte. Altså ikke i betydningen surrogatmor, men rett og slett som i «utplassering av foster i ektemakes buk». Fra historisk synspunkt har kvinner mest erfaring med å gå svanger. Vil de benytte kunnskapen sin til å velge første eller andre halvdel til å gå gravid, når svangerskapet skal deles rettferdig mellom kjønnene?

Eller kanskje de rett og slett velger den ikke så ukjente løsningen «en uke hos hver»? Det kan bli bra. Og ikke minst rettferdig.

ICDP

Fra Fontene 12/11:

Ofte skal ikke mye til for å gjøre en krevende hverdag litt enklere. Programmet for foreldreveiledning tar sikte på å hjelpe foreldre før det blir for vanskelig.

ICDP (International Child Development Programme) er landsomfattende. Det tilbyr veiledning i foreldrerollen på lavterskelnivå. BLD har nylig publisert en evaluering. Erfaringene er gode. Det viser seg at foreldre som har deltatt, opplever mestring. De opplever at de har blitt bedre til å oppdra barn. De forteller at de er mer følelsesmessig engasjert i barnet enn før, og at de opplever mindre angst og sinne. Resultatene tyder på at det er mindre uro, og generelt en bedre stemning i hjemmene.

Tradisjonelt har ulike foreldreveiledningsprogrammer vært rettet mot spesielle foreldregrupper. Disse omfatter foreldre til barn med barn med atferdsforstyrrelser. ICDP-programmet er et universelt program for å styrke omsorgen i «vanlige» familier. For at programmet skal være nyttig for alle, er det også skreddersydd ulike varianter til spesielle målgrupper, som foreldre til barn med funksjonsnedsettelser, foreldre som sitter i fengsel og foreldre med minoritetsbakgrunn.

Det legges opp til minst åtte møter hvor man skal gå gjennom grunnleggende temaer. Disse omfatter blant annet det å vise gode følelser for barnet. Man skal lære å følge barnets initiativ. Ros og anerkjennelse er tema for et av møtene. Regler, grenser og verdier er et annet område, samt det å lære barnet å planlegge aktiviteter steg for steg. I ulike trinn kan man også hjelpe barnet til å skape mening i tilværelsen, blant annet ved å forklare og beskrive det man opplever sammen.

Målsetningene er flere. Man ønsker at forholdet mellom den voksne og barnet skal være positivt og utviklende. Samspillet står i fokus. I tillegg ønsker man å styrke den voksnes selvtillit. Også barnet skal oppleve mestring i forholdet til andre mennesker, og når det gjelder konkrete oppgaver.

Bufetat står for opplæringen av veiledere. Kommunene har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av kurs. Noe velger å la tilbudet gå via barnehager, helsestasjoner, PPT eller barnevernet. Siden kursene administreres av kommunene, er det noen ulikheter i omfanget av tilbudet på nasjonalt nivå.


Mer informasjon finnes på www.bufetat.no/foreldreveiledning/ .

Snakk med oss

Fra Fontene 12/11

Forskergruppa som står bak Snakk-med-oss-prosjektet har avsluttet den praktiske delen av arbeidet. Foreløpig melder de om at antallet barnesamtaler har økt. De forteller også at fagfolk har blitt tryggere på oppgaven.

Ett av prosjekttemaene har vært å jobbe med barns deltakelse i barnevernet. Her deltok fire barnevernssentre. Andre temaer har handlet om samtaler med barn med funksjonsnedsettelser, og samtaler med enslige mindreårige asylsøkere. Totalt 15 forskere har deltatt i dette omfattende arbeidet.

Nå er det praktiske arbeidet unnagjort, og skriving og analysearbeid gjenstår. Resultatene skal formidles til andre fagfolk via undervisning på ulike nivåer på høgskolen, og via artikler og bøker.

Metoden forskerne har prøvd ut i samarbeid med barnevernskontorer, kaller de for Hverdagslivs-forankrede samtaler. Den bygger på Livsformsintervjuet, som i korte trekk handler om å snakke med barnet om hva som skjedde i en gitt tidsperiode, slik som dagen igår. Ved å snakke med barnet om dette, kan fagfolk utforske bredden i barnas dagligliv. Dette gjør at barnevernet kan få innblikk i sosiale relasjoner eller mangel på sådanne. De får informasjon om barnets nettverk og aktiviteter, noe som er nødvendig for å sette iverk relevante tiltak.

Forskergruppa har lagt vekt på ikke å stille spørsmål av typen: «Hvem pleier du å leke med?» Det er ikke sikkert at barnet pleier å leke med noen, og barnet kan havne i en vanskelig situasjon. I stedet for foreslår de å spørre: «Hva gjorde du da du kom hjem fra skolen?» Det er et åpent spørsmål, som kan bringe fram enda mer informasjon.

Erfaringene med prosjektet så langt er gode.

-Mitt inntrykk er at barnevernsansatte setter det med å involvere barna høyere på agendaen, forteller prosjektleder Liv-Mette Gulbrandsen, som er professor ved Fakultetet for samfunnsfag på Høgskolen i Oslo og Akershus.

Ifølge Gulbrandsen opplever de barnevernsansatte i mindre grad hindringer i å gjøre samtaler med barn. De rapporterer dessuten om at samtalene er nyttige for barnevernets arbeid.

Styrker samtalen

Denne stod i Fontene 10/11

Hundre barnevernskonsulenter i Oslo skal denne vinteren veiledes i å snakke med barn som har det vanskelig.

Metoden som skal benyttes er Den Dialogiske Samtalemetoden, også kalt Barnesamtalen. Den er utviklet av dr.polit Kari Trøften Gamst og dr.polit Åse Langballe.

Under ledelse av Kari Trøften Gamst skal barnevernsarbeidere nå gjennom en grundig opplæring i metoden. Kursingen omfatter egne samtaler med barn, tett kontakt med en veileder, teori, og plenumsundervisning.

Gamst forteller at det er grunnleggende å ha en så omfattende opplæring for å få til en endring av praksis.

STØTTE TIL Å FORTELLE

Barn kan synes det er vanskelig å snakke om ubehagelige opplevelser. De trenger støtte for å fortelle, slår Gamst fast.

Ifølge Gamst må de voksne beherske en kommunikasjon som kan få barn til å huske og til å klare å fortelle om hva de har opplevd.

Når barn får anledning til dette, kan man avdekke omsorgssvikt og kriminelle handlinger oftere og tidligere, utdyper hun.

Hensikten er å øke mengden av informasjon fra barnet. Spontan og detaljert fortelling er hva man søker å oppnå. Gamst hevder at barnet lett kan bli avbrutt av den voksne, som kan ha en tendens til å lede barnet utfra egne antakelser. Barnet skal derfor gis plass i samtalen.

KONKRET METODE

Gamst forteller at Barnesamtalen skiller seg ut fra andre metoder ved at den er konkret og spesifikk. Den fokuserer på den praktiske gjennomføringen av samtalen. Metoden har derfor vist seg å gi den voksne trygghet på egen kompetanse.

22 av deltakerne skal få tilleggskompetanse slik at de kan veilede andre ved eget kontor og i egen bydel. Dette skal bidra til å få kunnskapen ut til enda flere.

Veiledningsteamet har fått henvendelser fra andre deler av landet som ønsker det samme opplegget.

Medvirkningsmyten

Denne stod i Fontene nr 10/11.

Barnevernsansatte forteller at de snakker mer med barna enn før. Hvorfor peker undersøkelsene i motsatt retning?

Nylig presenterte Berit Skauge ved barnevernvakten i Trondheim en masteroppgave. Den viser at barnevernet kun snakker med barn i 7 av 10 tilfeller. Hundre saker gikk hun igjennom totalt, fordelt over to tidsperioder.

Undersøkelsene i doktoravhandlingen til Elisabeth Gording Stang, forsker II i Nova, hadde like nedslående resultater. Hun gjennomgikk 30 barnevernssaker med totalt 172 vedtak. I 20 av sakene fantes ingen beskrivelser av barna i vedtakene.

Stikk i strid med lovverket og gjeldende rutiner, viser altså hovedvekten av saksmapper i barnevernet ingen spor av at barn har fått være med på å påvirke sin egen sak.

BARNS RETTIGHET

Det er nedfelt i Barnekonvensjonen som en av de mest grunnleggende rettighetene at barn skal få gi uttrykk for sin mening i alle forhold som vedrører det. I barnevernloven finnes en egen lov som peker på det samme: §6-3 forteller at barn har rett til medvirkning. Loven sier at barna skal tas hensyn til i takt med alder og modenhet.

Rutinehåndboka for barneverntjenestene i kommunene minner dessuten om å innlemme barns medvirkning i saksgangen. Fra andre områder vet vi at barn har rett til medvirkning blant annet i barnehagen, på skolen, i nærmiljøet og i forhold til domstolene.

-Formålet med å la barn medvirke er todelt. Man skal innhente barns synspunkter. Dessuten skal man gi barn følelsen av å være en vesentlig del av saken, forteller Elisabeth Gording Stang.

-Men det er ikke utelukkende for å gi barn en følelse av å ha bidratt at man skal ha dem med i arbeidet med undersøkelsen, fortsetter hun.

IKKE SELVBESTEMMELSE

Stang utdyper at samtaler med barn kan i tillegg bidra til å gjøre undersøkelsene mer effektive. De kan utfylle og nyansere annen informasjon som barnevernet får inn.

Men det er også endel andre prinsipper man bør ha med i bakhodet når man involverer barn i undersøkelsen.

-Barnevernet må huske å fortelle at det er de som har ansvaret for resultatet av undersøkelsen. Det må formidles tydelig til barna. De skal dessuten få bidra på sine egne premisser, og kun få snakke hvis de selv vil, og om det som de selv synes er relevant, understreker Stang.

Hensikten med medvirkning er ikke selvbestemmelse, påpeker Berit Skauge i masteroppgaven sin. I barnekonvensjonen er det heller ikke slik at selvbestemmelse er rettighetsfestet for barn.

EN BIT SOM MANGLER

Berit Skauge forteller at hun opplever at barnevernsansatte har mye de skal rekke innenfor stadig strammere tidsrammer og budsjettrammer:

-Barnevernet preges av begrensede ressurser. Når det er slik, må de ansatte prioritere. De vet om de juridiske rammene, og de vet hva fylkesnemnda etterspør.

-Og for å si det sånn: Jeg har aldri hørt at fylkesnemnda har bedt om en utredning av hva barnet selv har sagt, poengterer Skauge.

-Når man ikke blir målt på noe, og det ikke foreligger noe ytre press, prioriteres det heller ikke. Man snakker med foreldre og samarbeidspartnere. Men om man lar være å snakke med barna, blir det allikevel en bit som mangler, forteller hun videre, og utdyper:

-Da blir ikke barnets stemme en del av beslutningsgrunnlaget. Det blir til at barnevernsarbeidere og andre som er rundt barnet tolker hva som er best for det aktuelle barnet. Det blir deres meninger som får størst betydning.

-Det er klart at noen ganger passer det ganske bra, for man snakker med folk som kjenner barnet. Men man kommer ikke unna at det er en stemme som ikke blir hørt, sier hun.

Hun forteller videre at hun la merke til at de beskrivelsene av barn som oftest framkommer i sakspapirene, er fra at barna viser fram soverommet sitt og kjæledyrene sine.

-Det er ikke uvesentlig å få med slike opplysninger, og det er et fint sted å begynne en samtale, sier Skauge, og fortsetter:

-Men man skulle gått videre. For den barnevernsansatte er det enkelt å skrive ned det som er konkret og åpenbart. Det man fornemmer i møtet med barnet, er derimot vanskeligere å begrepsfeste og få ned på papiret.

IKKE KOMPETENTE?

Berit Skauge utdyper:

-Kanskje tar man med barnets stemme når det kan styrke barnevernets vurdering, og ellers ikke. Da kan det blir til at man velger ikke å gå videre i samtalen. Enda en stemme utfordrer barnevernets ressurser, og særlig hvis barnet har en annen mening enn barnevernet. Da blir saken enda mer komplisert.

Fontene har snakket med flere barnevernpedagoger om hvorfor de tror at barna kan bli utelatt fra samtaler i undersøkelsesfasen. I første rekke trekkes ressurssituasjonen fram som en viktig del av årsaken. Tid er mangelvare. Samtidig fortelles det om at det kan handle om det menneskelige ønsket om å bli likt og anerkjent av dem som er like en selv i alder, altså foreldrene. Ved å holde en god tone med foreldrene, vil samarbeidsklimaet være enklere, sier noen.

Andre trekker fram at det kan være smertefullt å ta innover seg hva barna forteller. Når barnevernansatte hører barna fortelle, kan det gjøre mer vondt enn når de hører de voksnes ord om det samme. Det er også noen som trekker fram at det mangler kompetanse i å snakke med barn. Til sist kan en del av årsaksforholdet handle om at barnevernet ikke har tatt innover seg at selv små barn kan ha verdifulle innspill om sin egen situasjon.

REDUSERT TIL EN SAK

Et annet velbrukt argument for å la være å involvere barn, er for å beskytte dem. Elisabeth Gording Stang mener det er en myte at man skjermer barn ved å utelate det fra samtaler:

-Barn som ikke får muligheten til å bli inkludert, kan bli gående altfor alene med tankene og følelsene sine. De kan danne seg forestillinger som er feil, og som kan føre til tilleggsbelastninger for dem.

Stang understreker at når de ikke får tale sin egen sak, føler de seg ofte redusert til en sak. Mange opplever dette svært negativt, for de føler at de mister kontrollen.

-Forøvrig kommer det tydelig fram i tolkningen av barnekonvensjonen at man ikke kan sette to grunnleggende rettigheter opp mot hverandre, i dette tilfellet artikkel 3 om barns beste, og artikkel 12 om barns rett til medvirkning, slår hun fast.

Man kan altså ikke begrense barns rett til medvirkning med en begrunnelse om at det er best for dem, fremholder Stang.

RETTEN TIL Å VÆRE SÅRBAR

Anne Trine Kjørholt ved Norsk senter for barneforskning ved NTNU holdt foredrag under Redd Barnas Rettighetskonferanse 25. august i år, under tittelenRett til medvirkning? Refleksjoner om barns beste, inkluderende fellesskap og vårt lille land. Der stilte hun spørsmål om forestillingen om det kompetente barnet har blitt for sterk i samfunnet vårt. Hun trakk en parallell til de voksnes verden. Hun slo fast at det hadde vært krenkende for de fleste av oss å bli tillagt en ultimat mestring i alle saker.

Når man fokuserer utelukkende på barns mestring, kan det føre til et press om å skulle være mer selvstendige og autonome enn de selv føler for. Om dette blir resultatet av tanken vår om at barn mestrer, vil det være sterkt uheldig, framholdt hun.

Kjørholt understrekte samtidig at retten til medvirkning må gi rom for at mennesker også får være sårbare. Hun fortsatte:

-I samfunnet vårt har vi en rotfestet verdi om likhet. Den ligger dypt i oss, og vi er ikke nødvendigvis klar over den engang. Barn må ikke bli til symbolske aktører for å stadfeste at Norge er et moderne og levende demokrati.

-Vi må bli bevisste på om vi er mest ute etter en symboleffekt på den ene siden, eller barnets beste på den andre, slo Kjørholt fast.

REAKSJONER

Mange ser altså for seg ulike årsaker for å unnlate å involvere barn. Allikevel er vanlige reaksjoner overraskelse og vantro når tallene om manglende medvirkning blir lagt fram. Barnevernansatte forteller til Fontene at de ikke kjenner seg igjen.

Da Skauge presenterte funnene fra masteroppgaven sin, møtte hun samme respons:

-Mange er opptatt av å formidle at de snakker mye med barn. De mener forklaringen på resultatene skyldes at de ikke skriver referat fra samtalene deres med barna, fremholder hun.

-Men så lenge samtalene ikke skrives ned, blir de heller ikke med i beslutningsgrunnlaget, slår Skauge fast.

-Jeg må legge til at hvis barnevernansatte mener at de snakker mye mer med barn enn det som fremkommer i undersøkelsen min, vil jeg virkelig mene at det er oppsiktsvekkende, sier hun, og fortsetter:

- Det er ingenting som tyder på at det er store ulikheter mellom faktisk samtaler med barn, og skrevne referater fra samtalene i saksmappene.

Litteraturliste:

Skauge, Berit. (2011): Er det noen som vil høre på meg?

Stang, Elisabeth Gording. (2007) Barnets rett til deltakelse i barnevernssaker. I Kritisk juss 2007 (33).

Barnevernet ut med badevannet?

Dette debattinnlegget står i Dagbladet idag 23. mai. Det var morsomt å kunne bruke økonomi/administrasjonsbakgrunnen min også i dette innlegget:

Barnevernet trenger ikke bare nok folk. Fagfeltet behøver også tilstrekkelig kompetanse. Samtidig med at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken gir inntrykk av å ville prioritere barnevernet, skjer det paradoksale at Kunnskapsdepartementet legger fram forslag som vil påvirke kunnskapsnivået til fremtidige barnevernsarbeidere i negativ retning. Vernepleier-, sosionom- og barnevernspedagogutdanningene foreslås slått sammen store deler av utdanningsløpet. Fellesbetegnelsen skal være en utdanning i sosialt arbeid. Kan hende de høye herrer og kvinner i politikken liker internasjonalt overførbare uttrykk. Men det er underlig at man velger å orientere seg mot andre lands organisering av utdanningene når Norge helt siden slutten av 1800-tallet har vært ledende i verden i å ivareta utsatte barn. Dette har gjenspeilt seg i barnevernslovgivning, i arbeid for barns rettigheter, samt i barneombudsordningen. Og det er fortsatt et stykke å gå før vi kan lene oss tilbake og være fornøyde.

Det kan ellers hende at man regner med økonomiske stordriftsfordeler når man kan kjøre tre ulike studentgrupper inn i enda større lesesaler. Kanskje vil de faste kostnadene kunne spres utover flere studenter. Sammenslåinger kan være kostnadsbesparende, særlig på lengre sikt. Trengs det for eksempel en ansatt til barneverntjenesten i kommunen, blir det mindre komplisert å finne en arbeidsledig som har den anvendelige utdanningen sosialt arbeid. Da har det ikke så mye å si om han kan mest om vernepleie, og mindre om barnevern.

Forsknings-og utdanningsminister Tora Aasland velger å se bort fra tilgjengelig forskning som viser at det behøves mer, ikke mindre, spesialisering innenfor barnevernet. Det er altså ikke et fremskritt vi er vitne til fra Kunnskapsdepartementet, det er heller et langt skritt rett ut på jordet. Etter å ha observert de sterke reaksjonene fra de ulike profesjonene, forsøker ministeren nå overfor fagbladet Fontene å avverge frustrasjonen. Hun forsikrer om at det kun er ment som forslag fra departementets side. Men da Høgskolen i Oslo skulle slås sammen med Høgskolen i Akershus, forsvant barnevernsnavnet på underlig vis. Det var allerede vedtatt at barnevernsfaget skulle sortere under Institutt for barnevern og sosialt arbeid. Overraskende ble det omgjort av styrene i de to utdanningsinstitusjonene. Det nye navnet blir i stedet for Institutt for sosialt arbeid.

Altså kan det se ut til at vi er vitne til noe helt annet enn et løselig forslag. Og hva vil konsekvensen være for barnas del? Jo, de vil merke omleggingen fordi fremtidens barnevernsansatte som skal utgjøre deres viktigste sikkerhetsnett, vil vite enda mindre om hvordan de skal forholde seg til både barna og de komplekse sakene de får foran seg. Hvis årsaken er at Kunnskapsdepartementet har latt seg forføre av en mulig regnskapsmessig gevinst, er det synd. Regnskapets tørre tale tar nemlig ikke høyde for at de barna man skal beskytte, kan bli kastet ut med badevannet.

Tilfeldighetenes mysterium

Moren min døde for snart åtte år siden. Det er klart jeg savner henne. Men for en ukes tid siden dukket det opp et bilde av henne på facebook som jeg aldri har sett før! Det var på en side for barnevernspedagoger i Norge. Bildet er fra Barnevernsakademiet i 1963. Selv om navnet skulle tyde på noe annet, var det førskolelærere som ble utdannet her. Moren min sitter nærmest kameraet, på første rad.

Hva slags kompetanse?

Når det begynner å bli lenge siden siste blogginnlegg, kan det i hvert fall være greit å legge ut noe som kom på trykk i Fontene nr 6/2011. Som dere sikkert husker, har jeg skrevet om noe lignende tidligere i denne bloggen.

Det pågår en diskusjon om barnevernsutdanningen, og om kompetanseutviklingen i barnevernet. Selv er jeg student på barnevernspedagogikkstudiet ved HiO.

Det viser seg at kompetanse kan være så mangt. Én form for kompetanse er den teoretiske. En annen er den erfaringsbaserte. I løpet av utdanningen er det to praksisperioder på tre måneder hver. Disse skal legge grunnen for den erfaringsbaserte kunnskapen. Vel og bra. Det kan riktignok innvendes at det er vanskelig å strømlinjeforme læringsutbyttet ved alle de ulike praksisstedene hvor studenter blir utplassert. Læringsutbyttet varierer endel. Men tanken er god.

Mitt ankepunkt er som følger: Det er ingen planmessig læring av den personlige kompetansen som i følge lærebøkene kjennetegner en god sosialarbeider. Vi får vite at vi skal være fleksible, men ikke ettergivende; sensitive, men med profesjonell distanse. Vi skal kunne vise autoritet, men uten å undertrykke. I tillegg bør vi kjennetegnes av humor, tålmodighet, nysgjerrighet og interesse. Vi skal kunne tåle provokasjoner, og vite hvordan vi ser på konflikt som en ressurs. Og sist, men ikke minst, er empati grunnleggende. Vi skal både kunne «se» og romme barn.

Alt dette leser vi om. Men å lære om det utenom i teorien? Nei, slikt overlates dessverre til tilfeldighetene. Noe vi imidlertid får endel teoribasert informasjon om, er slike uttrykk som «sosialkonstruksjonisme»: Mennesket konstruerer virkeligheten sin i samhandling med andre mennesker. Når det gjelder utviklingen av grunnleggende ferdigheter for barnevernsyrket, overlates vi paradoksalt nok til å lese om det i bøker.

Det er på sin plass å minne om formålet med utdanningen: «... å kvalifisere brukerorienterte og reflekterte yrkesutøvere som er kompetente for omsorgs-, oppdragelses-, behandlende og forebyggende arbeid med risikoutsatte barn og unge, samt deres foresatte.» (Utdannings og forsknings­departementet 2005b.) For ikke lenge siden sendte Inge Kvaran og Jan Storø et innspill til Kunnskapsdepartementet om barnevernsutdanningen. De etterlyste økt finansiering til studiet, slik at det er mulig å tilby smågruppeundervisning med ferdighetstrening, etiskholdningsutvikling og individuell oppfølging av læringsutvikling.

Man kan nemlig ønske seg kompetanse i barnevernet, men man kommer ikke langt uten ressurser for å kunne oppnå det. Det er ikke nok å gi studentene teoretisk kunnskap når man lukker øynene for annen kompetanse som er grunnleggende i yrkesutøvelsen.

Klippe klippe

Vi har tid til et lite dikt innimellom alt som har med fag å gjøre....

KJERRINGA MOT STRØMMEN

Av André Bjerke.

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

Foreldreveiledningsprogram

På en av mine surferunder ut i det internettiske univers, fant jeg et foreldreveiledningsprogram som jeg ser tar for seg interessante temaer. Kursene ser ut til å være åpne for alle, ulike steder i landet. Programmet heter ICDP.

Her lister jeg de punktene som først og fremst fanget mitt engasjement. Er ikke dette noe av det viktigste ved det å være foreldre? Ikke grensesettingen eller noe annet, men noe så enkelt som dette:

1) Vis positive følelser - vis at du er glad i barnet

2) Juster deg til barnet og følg dets initiativ

3) Snakk med barnet om ting det er opptatt av og prøv å få i gang en følelsesmessig samtale

4) Gi ros og anerkjennelse for det barnet klarer å gjøre

5) Hjelp barnet til å samle oppmerksomheten sin, slik at dere har felles opplevelse av det som er rundt dere

6) Gi mening til det barnet opplever ved å sette ord på det, med følelser og entusiasme

7) Utdyp og gi forklaringer til det du opplever sammen med barnet

8) Hjelp barnet å kontrollere seg selv ved å planlegge sammen og ved å sette grenser på en positiv måte

Kursholderne holder av en kurskveld til hvert tema. Ved å gå i dybden, kan foreldre som synes hverdagen er trøblete, kanskje få det lille puffet de trenger for å komme inn i en bedre sirkel med ungene sine.

En pluss en er ikke alltid to

Det er noe jeg har tenkt på. Det er paradoksalt, på grensen til det humoristiske.

I barnevernsutdanningen lærer vi nemlig om hvordan faget tidligere var preget av det positivistiske paradigmet. Som i naturvitenskapen fantes det et logisk utkomme til ethvert problem. Man tenkte at en pluss en er to. Legger man sammen god barndom og fin utdanning blir summen en lykkelig voksen (mitt eksempel). Og man tenkte at når man setter mennesket under lupen og observerer det, kan man «regne seg fram til» hvordan det vil komme til å oppføre seg under gitte omstendigheter.

Positivismen gikk av moten i slike henseender i andre halvdel av 1900-tallet. I stedet for ble det hermeneutiske verdensbildet rådende innenfor menneskefagene. Her lå fokus på forståelse og fortolkning. Man innså at mennesker ikke er «ting», objektive størrelser på linje med naturfenomener. Mennesker er så mye mer. En helhet av atferd, biologi, psyke og underbevissthet, og kanskje endog åndelighet, det er hva mennesker er.

Det paradoksale skal jeg nå snart komme fram til. Mens menneskefagenes akademia omfavnet denne nye måten å se på mennesker på, overså de dessverre det samme helhetssynet i deres eget utdanningssystem.

Når folk utdannes til barnevernspedagoger, er det fortsatt slik at fokus ligger på teori. I løpet av et skoleår skal studentene lese ca 5000 sider. Det er mange ord, mange teorier, og mange fine tanker. Men hvordan skal teorien gjøres om til praktisk kunnskap? Jo, via to praksiser på tre måneder hver. I løpet av disse totalt seks månedene håper man at studentene skal få inn «alt det andre». Det er også et par seminarer som er obligatoriske om kommunikasjonsteknikker. Det er vel og bra. Men hva med det underbevisste, hva med følelser, hva med egenutvikling på det som har med det å være menneske å gjøre? Blir man en god nok barnevernpedagog ved å lese 15 000 sider og å lære noen teknikker?

Når et barn kommer mot deg og trenger noe av deg, hjelper da alle disse sidene med teori? Den umiddelbare forståelsen, den vil jeg påstå ligger et helt annet sted enn i hukommelsessystemet knyttet til boklig lærdom. Den tilliten et barn behøver for å stole på en voksen, den kan ikke bygges opp med kommunikasjonsteknikker. Den tilliten mener jeg må bygges fra et helt annet ståsted.

Jeg mener dette blir en altfor overflatisk måte å se på mennesker på. Man kan ikke lære studenter om å være menneske i vanskelige konflikter, ved å be dem lese en haug med bøker. Det kan ikke læres utenfra, det må faktisk læres ved erfaring, veiledning og refleksjon. Kan man regne med at alt dette kan læres på svært ulike praksissteder, med like forskjellig grad av egen deltakelse?

Jeg mener at utdanningen burde vært mye mer rettet mot læring i smågrupper. Egen utvikling av ferdigheter og viktige egenskaper burde vært obligatorisk. Mange av elevene kommer rett fra videregående, og har ikke med seg all verdens av livserfaring fra før. I tillegg er det en kjensgjerning at endel bærer med seg ubearbeidede konflikter. Egne konflikter legger i hvert fall feller i veien, når det gjelder å se klienter klart. En pluss en er ikke to i menneskefagene, heller ikke når man utdanner mennesker til å ta vare på mennesker. Om man forventer at studenter skal lære seg å bli folk som klarer å romme barns tøffe livserfaringer, gir det langtfra noen garanti å utstyre dem med et lass bøker.

=Oslo

Jeg var så heldig å få skrive noen ord i aprilnummeret av =Oslo. Jeg satt på Stockfelths med kaffekoppen foran meg og skrev dette. Det handler om mennesker som kommer skeivt ut, men om hvordan alle egentlig er like. Inni er vi like!

Barn innerst inne

Jeg er på kaffebar med utsikt i alle retninger. Ved siden av meg sitter en mann og varmer seg på en kopp kaffe. Jakka har han på. Jeg forestiller meg at han ikke har dusjet på det han kan huske. Med uklar stemme spør han meg hva datamaskinen jeg skriver på, koster. Senere går han. På plassen hans setter det seg en mann ikledd dress. Han ser ut som en finansmann. Imens haster folk forbi utenfor vinduet. En er kanskje kunststudent, en annen politiker. En er prostituert, en ser ut til å gjøre minst mulig.

Som barn oppfattet jeg ikke de helt store forskjellene mellom oss ungene. På barneskolen ble alle behandlet likt. Objektivt sett hadde vi bare fødselsåret til felles. Allikevel var det mye større likhet enn ulikhet mellom oss. I barnehagen likeså. Drømmene våre var sammenfallende. Ingen av oss hadde noe annet ønske enn at alle skulle være glade. Noe annet enn fred på jorden var utenkelig. De voksne var uovervinnelige, og pappa var sterkest i verden. Etter hvert ble forskjellene tydeligere. Erfaringene vi tilegnet oss, ble del av det unike livet som gjorde oss til det vi ble. Noen lyktes, andre fikk såkalt vanskelige liv.

Når jeg ser folk gå forbi på gata, er det mye som skiller. Klesstilen er forskjellig. Kroppsholdningen såvel som holdningen til livet er ulik. Selvtilliten varierer. Noen ser på livet som en suksesshistorie. Andre ser ikke så mange lyspunkter overhodet. Så sitter jeg her og tenker: Hvorfor skal den ene føle seg som en vinner, mens den andre opplever at han er nederst på samfunnets rangstige? Så klart vi har hatt mulighet til å styre livet i den ene eller den andre retningen, men det meste ble bestemt ut av de erfaringene som skjebnen ga oss.

Hendelser hvor vi ikke kunne gjøre noe fra eller til, kan vi virkelig ikke ta æren for alene. Vi kan heller ikke ta skylden for dem. Alle erfaringene vi fikk, har dessuten sin verdi. Særlig de som bor på gata vet noe som alle oss andre kan lære. De ser med et klart blikk mye som hverdagsmenneskene på vei til og fra jobben har mistet. Disse med de vanskelige livene vet noe om hvordan kjempe for å klare seg gjennom en dag som er hinsides problematisk. Erfaringene deres er verdifulle. Vet de det? Vet de at de har viktige lærdommer for alle oss andre? Midt i det traurige finnes det alltid noe vakkert. Dette er fascinerende for meg: Hva mer vet disse menneskene som alle de andre i klassen på barneskolen kunne ha lært fra dem? Helt sikkert er det at de kunne lære bort at materiell status ikke er betydningsfullt for et menneskeverd. Det vi innerst inne er, har vi alltid vært, og det var likt da vi var barn. Alle er vi like. Vi har alle vært barn. Det kan folk i slitte klær og med sløvete stemmer, fortelle om. Ingen er bedre enn noen andre. Dette er verdifulle erfaringer.

Noe annet jeg selv synes er fascinerende og som stadig gjør at jeg får lyst til å lese =Oslo, er hva disse menneskene har lyktes med på tross av at oddsene gikk imot. I hvilke situasjoner fikk de til det de prøvde på? Disse suksessene er så uendelig mye mer interessante enn børsmannens formodentlig enkle vei gjennom livet. Det som gikk bra på tross av at man ikke skulle trodd det, smått som stort, det vitner om mot. Det vitner om kreativitet til å se nye løsninger. Og det handler om alle de ressursene som vi mennesker faktisk innehar.

Jeg vil, derfor kan jeg

Jeg ble så glad da jeg fikk mail fra ei som hadde lest min første bok som jeg kalte Jeg vil, derfor kan jeg. Jeg gav den ut for ti år siden! Og fortsatt er det noen som leser den og tar kontakt. Det er veldig hyggelig for meg.

Her er det hun har skrevet på bloggen sin: http://siljesreise.com/jeg-vil-derfor-kan-jeg-boktips/

ADHD-symptomer kan være rop om hjelp

Det finnes en rekke ulike tilstander med symptomer som likner på ADHD. I denne kronikken nevnes noen få av dem; traumer, depresjon, angst og stresslidelser. I tillegg til disse diagnosene, bør man huske på at omsorgssvikt kan ha likelydende symtomer. Barn med vanskelige hjemmeforhold blir ofte ukonsentrerte, oppfarende, impulsive, og generelt vanskelige å ha med å gjøre, akkurat slik som dem med nevrologisk betinget uro blir det.

Uansett hva som er årsaken til problemene, får de voksne rundt barnet lyst til å legge skylden et sted. De leter etter årsaker, og de leter etter løsninger. Piller blir dessverre ofte svaret når man ikke vet hva man skal gjøre med et barn. Men det er illevarslende om også dem som utagerer på grunn av dårlige hjemmeforhold skal medisineres til rette.

Spesialisthelsetjenesten går grundig til verks når de skal utrede et barn for ADHD. De er blant annet pålagt å sjekke om symptomene kan skyldes andre årsaker. Spørsmålet er bare i hvor stor grad det lar seg gjøre å sjekke hvorvidt årsaken til den uoppmerksomme atferden skyldes omsorgssvikt. BUP snakker med foreldrene om hva årsaken kan være. Men tenker man at det er nok å basere seg på at foreldrene selv vil fortelle om svikt i omsorgen?

Jeg tenker at det ville vært en fordel med et bedre tverretatlig samarbeid i disse sakene. I tillegg til den foreldreveiledningen som BUP tilbyr som særlig handler om grensesetting og ros, tenker jeg at det kunne være en ide at barnevernet rutinemessig blandes inn, bare for å utelukke at barnet ellers lider overlast.

Tannleger oppfordres til å varsle barnevernet ved tannråte. Når vi vet at mange barn ofte ikke har andre måter å si fra om omsorgssvikt på enn ved utagerende oppførsel, burde vi sikre at vi ikke medisinerer bort deres rop om hjelp, men faktisk tar dem på alvor.

Skritt i riktig retning!

Jeg vil si det er skritt i riktig retning, nå som det er lagt fram en rapport om kvaliteten i barnevernsinstitusjoner.

Selv har jeg brukt endel tid på å prøve å forstå regjeringens massive kritikk mot institusjoner. Strategien fra sentralt hold har vært færre barn og ungdom i institusjon. Særlig de private institusjonene har blitt nedlagt. Argumentasjonen har blant annet gått ut på at effekten av tiltaket har vært lav når det har vært målt mot andre tiltak slik som fosterhjem. Man har sett bort ifra at enkelte ungdommer slett ikke passer inn i vanlige hjem, og at det ganske enkelt ikke finnes andre tilbud til dem. I stedet for har man ropt høyt om evidensbaserte tiltak, slikt som fungerer for barn og ungdom med atferdsproblemer. Men her igjen har man sett bort fra at langtfra alle ungdom som trenger institusjonsplass har atferdsproblemer. Noen har rus, andre har psykiske (introverte) problemer.

Nettopp det at dette er belyst i denne rapporten, gjør meg glad. Jeg tillater meg å sakse fra noe av det som står:

"4. Arbeidsgruppen anbefaler at institusjoner inndeles ut fra funksjon/målsetting, og kun

tar imot og godkjennes/kvalitetssikres for barn med behov som samsvarer med

institusjonens funksjon og målsetting. Følgende funksjoner anbefales etablert:

a. Akuttfunksjon.

b. Ivaretakelse og behandling av alvorlige atferdsproblemer hos ungdom med høy

risiko (sannsynlighet) for framtidige atferdsproblemer.

c. Ivaretakelse og behandling av alvorlige atferdsproblemer hos ungdom med lav

risiko (sannsynlighet) for framtidige atferdsproblemer.

d. Ivaretakelse og behandling av alvorlig og vedvarende rusproblematikk.

e. Ivaretakelse og tilrettelegging for barn med ulike sosioemosjonelle problemer

(av introvert karakter).

f. Ivaretakelse og tilrettelegging for barn uten tydelige forandringsbehov. "

Når man tilrettelegger tilbudet til den enkelte ungdommen og måler effekten av behandlingen mot det, kan man snakke om hvorvidt behandlingen fungerer eller ikke.

Jeg synes også det er flott at man oppmuntrer til annen plassering etter institusjonsplasseringen, altså at det ikke skal være et varig sted å vokse opp.

Bra jobba!!

Apropos barnevernsutdanningen...

Jan Storø og Inge Kvaran har skrevet et innspill om barnevernsutdanningen, som jeg er helt enig i. Særlig dette: "Vi burde i langt større grad kunne tilby smågruppeundervisning med ferdighetstrening, etiske holdningsutviklende seminarer i smågrupper, individuell oppfølging av læringsutvikling gjennom tre år og skriveveiledning til den enkelte student."

Ingen kan få meg til å tro at man kan skape en god barnevernsarbeider gjennom teori alene. Det er fint å lese bøker, men den viktigste læringen skjer i samspillet med andre.

Om dere ser på innlegget mitt 25. mars i fjor, skrev jeg om noe av det samme.

Et klageorgan for Barnekonvensjonen?

Norge har vært pioner på barns rettigheter hele veien. Vi fikk verdens første barnevernslov. Vi var det første landet i verden som fikk et barneombud. Og vi har politikernes løfte om at vi skal fortsette å jobbe for barns rettigheter internasjonalt. Allikevel vil ikke norske myndigheter jobbe for å få et internasjonalt klageorgan til Barnekonvensjonen. Forstå det den som kan.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4024475.ece

La barn være barn

Dette står på trykk i VG idag 30. januar. Det ble til som følge av det vi lærte av gruppeprosjektet i høst om barn som vitner:

"VG forteller 19.januar om hvordan den 18 år gamle datteren i Alvdal-saken måtte avgi vitnesbyrd i rettslokalet. Jenta møtte moren sin, den tiltalte, i gangen. På toppen av et allerede høyt stressnivå ble det hele for mye for jenta, og hun orket likevel ikke å vitne.

Lillebroren fikk en helt annen behandling. Han fikk besøke et tilrettelagt Barnehus for å avgi vitneforklaring. Her forklarte han seg detaljert i tre ulike videoavhør. Barnehus er et tilbud til bl.a. barn som må vitne. Det legges vekt på trygge omgivelser, et trivelig miljø, og folk som er kompetente på barneavhør. Det lurer ingen tiltalte i gangene, slik som i rettslokalene. Naturlig nok er det heller ikke slik at dommer plutselig faller ned på at tiltalte skal være tilstede under avhøret. Avhøret foregår derimot på barnets premisser, slik deres aldersmessige sårbarhet tilsier. Straffesaker handler ofte om vold og/eller seksuelt misbruk. Ikke minst taler dette for en skånsom behandling av barnet.

Dessverre må alle barn over 16 år avgi forklaring i rettlokalet. Noe skurrer. Barn er barn fram til de er 18 år, slår Barnekonvensjonen fast. Det burde ikke være noe som tilsier at barn ikke skal behandles som nettopp barn når det gjelder vitneavhør. Faktisk mener jeg vi kunne gå enda lenger og si at når spesielle hensyn taler for det, bør også de som har fylt 18 få lov til å vitne via videoavhør. Det burde være innlysende at sårbare vitner tas hensyn til, også fordi det er en forutsetning for et godt og detaljert avhør."

Spor av ungdom

På barnevernsstudiet har vi aktivitetsfag. Det er fordi aktiviteter er en viktig del av miljøarbeid med barn og ungdom. Når unge gjør noe og opplever mestring, er de allerede på god vei i riktig retning.

Mitt aktivitetsfag denne gang er foto. Jeg gikk i Frognerparken igår, en iskald torsdags formiddag med ett mål for øye: Å finne spor av ungdom. Her er noe av det jeg fant.

Først kilden til sporene, noe som forøvrig gir assosiasjoner til min egen ungdom. Telefonkiosker har vel forsåvidt gått av moten.




Tett på telefonkiosken fant jeg spor av ungdom, sammen med klare spor på kald vinter.