3.4.11

En pluss en er ikke alltid to

Det er noe jeg har tenkt på. Det er paradoksalt, på grensen til det humoristiske.

I barnevernsutdanningen lærer vi nemlig om hvordan faget tidligere var preget av det positivistiske paradigmet. Som i naturvitenskapen fantes det et logisk utkomme til ethvert problem. Man tenkte at en pluss en er to. Legger man sammen god barndom og fin utdanning blir summen en lykkelig voksen (mitt eksempel). Og man tenkte at når man setter mennesket under lupen og observerer det, kan man «regne seg fram til» hvordan det vil komme til å oppføre seg under gitte omstendigheter.

Positivismen gikk av moten i slike henseender i andre halvdel av 1900-tallet. I stedet for ble det hermeneutiske verdensbildet rådende innenfor menneskefagene. Her lå fokus på forståelse og fortolkning. Man innså at mennesker ikke er «ting», objektive størrelser på linje med naturfenomener. Mennesker er så mye mer. En helhet av atferd, biologi, psyke og underbevissthet, og kanskje endog åndelighet, det er hva mennesker er.

Det paradoksale skal jeg nå snart komme fram til. Mens menneskefagenes akademia omfavnet denne nye måten å se på mennesker på, overså de dessverre det samme helhetssynet i deres eget utdanningssystem.

Når folk utdannes til barnevernspedagoger, er det fortsatt slik at fokus ligger på teori. I løpet av et skoleår skal studentene lese ca 5000 sider. Det er mange ord, mange teorier, og mange fine tanker. Men hvordan skal teorien gjøres om til praktisk kunnskap? Jo, via to praksiser på tre måneder hver. I løpet av disse totalt seks månedene håper man at studentene skal få inn «alt det andre». Det er også et par seminarer som er obligatoriske om kommunikasjonsteknikker. Det er vel og bra. Men hva med det underbevisste, hva med følelser, hva med egenutvikling på det som har med det å være menneske å gjøre? Blir man en god nok barnevernpedagog ved å lese 15 000 sider og å lære noen teknikker?

Når et barn kommer mot deg og trenger noe av deg, hjelper da alle disse sidene med teori? Den umiddelbare forståelsen, den vil jeg påstå ligger et helt annet sted enn i hukommelsessystemet knyttet til boklig lærdom. Den tilliten et barn behøver for å stole på en voksen, den kan ikke bygges opp med kommunikasjonsteknikker. Den tilliten mener jeg må bygges fra et helt annet ståsted.

Jeg mener dette blir en altfor overflatisk måte å se på mennesker på. Man kan ikke lære studenter om å være menneske i vanskelige konflikter, ved å be dem lese en haug med bøker. Det kan ikke læres utenfra, det må faktisk læres ved erfaring, veiledning og refleksjon. Kan man regne med at alt dette kan læres på svært ulike praksissteder, med like forskjellig grad av egen deltakelse?

Jeg mener at utdanningen burde vært mye mer rettet mot læring i smågrupper. Egen utvikling av ferdigheter og viktige egenskaper burde vært obligatorisk. Mange av elevene kommer rett fra videregående, og har ikke med seg all verdens av livserfaring fra før. I tillegg er det en kjensgjerning at endel bærer med seg ubearbeidede konflikter. Egne konflikter legger i hvert fall feller i veien, når det gjelder å se klienter klart. En pluss en er ikke to i menneskefagene, heller ikke når man utdanner mennesker til å ta vare på mennesker. Om man forventer at studenter skal lære seg å bli folk som klarer å romme barns tøffe livserfaringer, gir det langtfra noen garanti å utstyre dem med et lass bøker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar