17.9.10

Gode beskjeder

Det er et atferdsprogram som heter PMTO. Det retter seg i første rekke mot familier med barn mellom 3 og 12 år, hvor barnet har alvorlige atferdsproblemer. I tillegg finnes det blant annet generelle PMTO-kurs for fosterforeldre. Barnet behøver forøvrig ikke ha problematferd for at foreldrene kan ha nytte av disse rådene. Jeg tenker at noe av dette kan også komme til nytte i helt normale situasjoner, der barn trenger tydelige voksne, eller at barna ganske enkelt har problemer med å fokusere oppmerksomheten sin.

Det jeg hører fra foreldre med erfaring fra PMTO, er at de setter pris på de konkrete rådene om hva de skal gjøre i ulike situasjoner som viser seg å bli problemfylte. Siterer med dette fra noe av materialet som jeg har fått tilgang til fra et PMTO-kurs for fosterforeldre om hvordan gi gode beskjeder:

1) Vær rolig. Kontroller eventuelle negative følelser.
2) Få barnets oppmerksomhet, hold øyekontakt.
3) Vær hyggelig, høflig, respektfull, men bestemt. Ha et positivt ansiktsuttrykk, god stemme, hyggelige ord og språk.
4) Konstater. Ikke formuler beskjeden som et spørsmål eller som alternativer. (For eksempel, si "Plukk opp lekene dine, vær så snill!" ikke "Du synes ikke det er på tide å rydde lekene?"
5) Si hva som skal gjøres. Si heller: "Sett skoene dine i skohylla" heller enn "Ikke sleng skoene i gangen".
6) Klart, kort, enkelt. Bruk så få og forståelige ord som mulig.
7) Stå i nærheten av barnet.
8) Gi en beskjed om gangen.
9) Ikke gå inn i diskusjon.
10) Når barnet gjør det han/hun har fått beskjed om, følg opp med positiv tilbakemelding.

16.9.10

Hva med litt konkret handling?

Denne gangen skal jeg bare klage litt over at det prates mye om alt som skal skje m.h.t. barns rettigheter, men det er lite som faktisk skjer. Barneombudet etterlyser bedre etterlevelse med Barnekonvensjonen, slik FN anbefaler.


Enkelte politikere er flinke til å prate, men kanskje ikke like flinke til å følge opp i praksis...

8.9.10

Endelig!

Sommeren 2008 hadde jeg en kronikk i Dagbladet om at barn må skjermes når far utøver vold mot barnet og/eller moren. Dette møtte massiv motbør, og det ble til sammen trykket 6-7 innlegg om temaet, hvorav alle som svarte var imot det jeg skrev. For det første trodde ingen på at barnet mangler rettigheter til å skjermes mot samvær med en voldelig forelder. Folk flest hadde en ide om at det var fritt fram til å nekte samvær både der det var nødvendig, og der det bare handlet om manglende samarbeidsvilje. For det andre trodde folk at jeg snakket om at "alle fedre er voldelige". Langt fra sannheten, men det sier noe om hvor lett det er å misforstå når noen taler midt imot det som er gjengs oppfatning.

Noe av det mest problematiske med de sakene der samværsforelder er voldelig, er at barnevernsloven tar et skritt til side i disse sakene. Det er altså ikke barnevernsloven som i og for seg regulerer disse sakene, det er barneloven; lov om barn og foreldre. Her er det altså et annet lovverk som gjelder. Det har vist seg at barneloven er mer slepphendt enn barnevernsloven i noen tilfeller der vold er involvert. For å være enda klarere: Samværsforelders vold dekkes av barneloven, hovedomsorgspersons vold dekkes både av barnevernsloven og av barneloven. Som vi alle vet, er det oftest mor som er hovedomsorgsperson, mens far oftest er samværsforelder. Og det er DERFOR det blir riktig å si at problemet ligger i far som samværsforelder sin vold som utgjør et problem i dagens rettspraksis, fordi denne volden dekkes av et lovverk som ikke tar barns rettigheter tilstrekkelig på alvor.

Selvfølgelig, mor utøver også vold av og til, men som hovedomsorgsperson må hun forholde seg til barnevernsloven, som i hvert fall prøver å ta barns rett til beskyttelse på alvor.

Over tid har flere og flere saker vist at barn må få retten på sin side til å skjermes fra samvær som kun er til skade for dem. Og nå idag:

Jeg begynner å tro på at det kanskje, KANSKJE en dag skal bli barnas behov som skal telle mest, ikke bare foreldrenes behov for å gjøre som de vil med sine barn.

5.9.10

Skal fosterfamilier motta økonomisk støtte?

Jeg har lyst til å ta tak i et tema som jeg har sett vekke sterke følelser. Det dreier seg om fosterforeldre og den økonomiske kompensasjonen de mottar. Jeg er fostermor selv, som det står å lese i introduksjonen min i denne bloggen. Jeg er derfor farget av mine egne opplevelser, men allikevel tør jeg påstå at jeg har hatt disse tankene hele veien, også utfra det jeg har lært i barnevernspedagogutdanningen.

Et barn som har opplevd omsorgssvikt i en eller annen form, tar skade av det. Dette er hevet over enhver tvil. Svært mange får relasjonsskader. Jeg vil forklare slike skader som at barn får forventninger om at mennesker i nære relasjoner vil fortsette å behandle dem slik de har blitt behandlet tidligere. Når den nye erfaringen i fosterfamilien ikke stemmer med forventningen, oppstår utrygghet. For å demme opp for forvirringen barnet føler, vil barnet ubevisst prøve å skape den situasjonen som de forventer. Er det vant til skriking og kjefting, vil det ubevisst skape situasjoner som kan fremkalle nettopp det. Er det vant til avvisning, vil det uten å tenke over det oppføre seg på en måte som gjenskaper det det er vant til. Dette er relasjonsskadenes natur, slik jeg ser det. Enhver fosterfamilie kan regne med å oppleve slikt i større eller mindre grad. Og fosterfamilien må belage seg på å stå støtt gjennom mange ulike utfordringer, gjerne utfordringer av følelsesmessig slag, slike som gjør at man får lyst til å reagere sterkt, men som man allikevel må klare å stå støtt igjennom. Uten å avvise, uten å skrike, uten å ty til noen former for vold. Hele tiden skape ny trygghet. «Dette går også bra. Jeg er glad i deg uansett.» Dette er hva fosterfamilien må jobbe med.

Ja, for det ER en jobb å være fosterfamilie. Ikke bare den vanlige jobben det er å gi omsorg til barn uten slike problemer, men i tillegg må man lære bort nye relasjonsferdigheter til barn som har kommet skjevt ut på grunn av forhold de selv ikke er skyld i. Det krever mye å være en god fosterfamilie, en slik en som ikke går i fella og gjenskaper akkurat det barnet forventer at det vil se, men som heller klarer å skape ny trygghet og ny tillit hos barnet til at livet også kan være bra.

Når vi nå har fastslått at det er en virkelig jobb å ta hånd om et fosterbarn, og i alle fall til barnet har slått seg til ro i sin nye situasjon, kan vi begynne å diskutere det jeg egentlig ville snakke om i denne forbindelsen. Den økonomiske kompensasjonen. Når det gjelder andre jobber i samfunnet, vet vi at høy lønn tiltrekker seg de mest kompetente og engasjerte menneskene. Lønn skaper stolthet over eget arbeid, og det gjør at flere ønsker seg til det nevnte arbeidet. I forhold til for eksempel lærerlønninger, vet vi at hvis vi øker lønningene, vil det gjøre at flinkere folk vil søke seg til læreryrket, lærere som ønsker å gjøre en innsats, og som engasjerer seg sterkt og genuint i de menneskene de skal veilede. Hvorfor regner man automatisk med at det å være fosterforeldre i den første, problematiske tiden med et fosterbarn skal være så uendelig annerledes? Jeg vet ikke hvorfor det blir sett på med mistenksomhet at fosterforeldre skal motta økonomisk støtte. Jeg skulle ønske at sentrale myndigheter forstår at lønn kan være en pådriver til at flere kompetente folk har lyst til å være fosterforeldre. Kanskje det til og med kunne bli så mange som ønsker å ta vare på barn med relasjonsskader, at man i stedet for å ta til seg nær sagt alle potensielle fosterforeldre som rekker opp hånda, heller blir slik at det blir statuspreget å få en godkjenning. På denne måten kunne man sørge for at flere barn får den viktige, gode erfaringen med å være i en velfungerende familie, i stedet for at de blir kasteballer mellom ulike fosterfamilier.