Endelig!

Sommeren 2008 hadde jeg en kronikk i Dagbladet om at barn må skjermes når far utøver vold mot barnet og/eller moren. Dette møtte massiv motbør, og det ble til sammen trykket 6-7 innlegg om temaet, hvorav alle som svarte var imot det jeg skrev. For det første trodde ingen på at barnet mangler rettigheter til å skjermes mot samvær med en voldelig forelder. Folk flest hadde en ide om at det var fritt fram til å nekte samvær både der det var nødvendig, og der det bare handlet om manglende samarbeidsvilje. For det andre trodde folk at jeg snakket om at "alle fedre er voldelige". Langt fra sannheten, men det sier noe om hvor lett det er å misforstå når noen taler midt imot det som er gjengs oppfatning.

Noe av det mest problematiske med de sakene der samværsforelder er voldelig, er at barnevernsloven tar et skritt til side i disse sakene. Det er altså ikke barnevernsloven som i og for seg regulerer disse sakene, det er barneloven; lov om barn og foreldre. Her er det altså et annet lovverk som gjelder. Det har vist seg at barneloven er mer slepphendt enn barnevernsloven i noen tilfeller der vold er involvert. For å være enda klarere: Samværsforelders vold dekkes av barneloven, hovedomsorgspersons vold dekkes både av barnevernsloven og av barneloven. Som vi alle vet, er det oftest mor som er hovedomsorgsperson, mens far oftest er samværsforelder. Og det er DERFOR det blir riktig å si at problemet ligger i far som samværsforelder sin vold som utgjør et problem i dagens rettspraksis, fordi denne volden dekkes av et lovverk som ikke tar barns rettigheter tilstrekkelig på alvor.

Selvfølgelig, mor utøver også vold av og til, men som hovedomsorgsperson må hun forholde seg til barnevernsloven, som i hvert fall prøver å ta barns rett til beskyttelse på alvor.

Over tid har flere og flere saker vist at barn må få retten på sin side til å skjermes fra samvær som kun er til skade for dem. Og nå idag:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3801425.ece

Jeg begynner å tro på at det kanskje, KANSKJE en dag skal bli barnas behov som skal telle mest, ikke bare foreldrenes behov for å gjøre som de vil med sine barn.