Ingen grenser for likestilling

Denne handler ikke direkte om barn. Allikevel var denne petiten så morsom å skrive at jeg velger å legge den ut allikevel. Den stod i Fontene nr 12/11.

Jeg har alltid tenkt at menn og kvinner var forskjellige. Ikke bare innbyrdes forskjellige, slik som at to menn kan være skrudd sammen på ulike måter. Men jeg trodde at det var noen kategoriske annerledesheter som skilte de to kjønnene. Kort sagt: «Eg er jente, du er gut. Eg har trakt og du har tut.»

Likestilling behøver ikke å bety at vi er like, har jeg tenkt. Men den politiske vinden ser ut til å blåse en annen vei. Kvoteringer er løsningen når menn og kvinner velger altfor tradisjonelt. I mitt stille sinn gruer jeg meg faktisk i tilfelle det blir innført kjønnskvoteringer på skifting av vinterdekk. Jeg skjønner ikke så mye av biler og mekanikk. Ei heller av kart. For lenge siden kom det ut en bok som het «Why men don't listen, and women can't read maps». Boktittelen tolket jeg som en offentlig oppreisning for de manglende kartlesningsegenskapene mine, og det at jeg mer eller mindre alltid går feil vei etter å ha vært inne i en butikk. Jeg tenkte: Ja ja, noen kvinner skjønner sånt, men jeg gjør det ikke. Og unnskyldningen min er at jeg har litt for mye av akkurat det dame-genet.

De siste årenes likestillingspolitikk har tvunget meg inn på andre tanker. De to kjønnene er mer eller mindre like, og ingenting av det særegne ved det kvinner kan tilby er forbeholdt kvinner alene. Det siste beviset på det, ble formidlet av Dagbladet for ikke lenge siden. Hos aka-folket er nemlig mennene stolte over å kunne amme, viser det seg. Det fortelles om at menn også har brystvev og kan få melkeproduksjon. På den annen side har maktens menn fortalt oss at amming ikke er så viktig når alt kommer til alt. Men om man på død og liv skal amme allikevel, viser det seg altså at begge kjønn kan gjøre det like bra.

Man boobs heter det, og kortformen er moobs. Uttrykkene viser til mannlige bryster. Et billedsøk på google bekrefter raskt motforestillingen. Ser det pent ut? Objektivt og kategorisk: «Nei.» Men i likestillingens navn er det ingenting som skulle tilsi at det ikke er hensiktsmessig.

Det er viktig å påpeke at ikke alt som i framtiden vil vokse fram likestillingens lys, er til å ta avstand fra. Outsourcing av graviditeten er nærliggende i så måte. Altså ikke i betydningen surrogatmor, men rett og slett som i «utplassering av foster i ektemakes buk». Fra historisk synspunkt har kvinner mest erfaring med å gå svanger. Vil de benytte kunnskapen sin til å velge første eller andre halvdel til å gå gravid, når svangerskapet skal deles rettferdig mellom kjønnene?

Eller kanskje de rett og slett velger den ikke så ukjente løsningen «en uke hos hver»? Det kan bli bra. Og ikke minst rettferdig.

ICDP

Fra Fontene 12/11:

Ofte skal ikke mye til for å gjøre en krevende hverdag litt enklere. Programmet for foreldreveiledning tar sikte på å hjelpe foreldre før det blir for vanskelig.

ICDP (International Child Development Programme) er landsomfattende. Det tilbyr veiledning i foreldrerollen på lavterskelnivå. BLD har nylig publisert en evaluering. Erfaringene er gode. Det viser seg at foreldre som har deltatt, opplever mestring. De opplever at de har blitt bedre til å oppdra barn. De forteller at de er mer følelsesmessig engasjert i barnet enn før, og at de opplever mindre angst og sinne. Resultatene tyder på at det er mindre uro, og generelt en bedre stemning i hjemmene.

Tradisjonelt har ulike foreldreveiledningsprogrammer vært rettet mot spesielle foreldregrupper. Disse omfatter foreldre til barn med barn med atferdsforstyrrelser. ICDP-programmet er et universelt program for å styrke omsorgen i «vanlige» familier. For at programmet skal være nyttig for alle, er det også skreddersydd ulike varianter til spesielle målgrupper, som foreldre til barn med funksjonsnedsettelser, foreldre som sitter i fengsel og foreldre med minoritetsbakgrunn.

Det legges opp til minst åtte møter hvor man skal gå gjennom grunnleggende temaer. Disse omfatter blant annet det å vise gode følelser for barnet. Man skal lære å følge barnets initiativ. Ros og anerkjennelse er tema for et av møtene. Regler, grenser og verdier er et annet område, samt det å lære barnet å planlegge aktiviteter steg for steg. I ulike trinn kan man også hjelpe barnet til å skape mening i tilværelsen, blant annet ved å forklare og beskrive det man opplever sammen.

Målsetningene er flere. Man ønsker at forholdet mellom den voksne og barnet skal være positivt og utviklende. Samspillet står i fokus. I tillegg ønsker man å styrke den voksnes selvtillit. Også barnet skal oppleve mestring i forholdet til andre mennesker, og når det gjelder konkrete oppgaver.

Bufetat står for opplæringen av veiledere. Kommunene har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av kurs. Noe velger å la tilbudet gå via barnehager, helsestasjoner, PPT eller barnevernet. Siden kursene administreres av kommunene, er det noen ulikheter i omfanget av tilbudet på nasjonalt nivå.


Mer informasjon finnes på www.bufetat.no/foreldreveiledning/ .

Snakk med oss

Fra Fontene 12/11

Forskergruppa som står bak Snakk-med-oss-prosjektet har avsluttet den praktiske delen av arbeidet. Foreløpig melder de om at antallet barnesamtaler har økt. De forteller også at fagfolk har blitt tryggere på oppgaven.

Ett av prosjekttemaene har vært å jobbe med barns deltakelse i barnevernet. Her deltok fire barnevernssentre. Andre temaer har handlet om samtaler med barn med funksjonsnedsettelser, og samtaler med enslige mindreårige asylsøkere. Totalt 15 forskere har deltatt i dette omfattende arbeidet.

Nå er det praktiske arbeidet unnagjort, og skriving og analysearbeid gjenstår. Resultatene skal formidles til andre fagfolk via undervisning på ulike nivåer på høgskolen, og via artikler og bøker.

Metoden forskerne har prøvd ut i samarbeid med barnevernskontorer, kaller de for Hverdagslivs-forankrede samtaler. Den bygger på Livsformsintervjuet, som i korte trekk handler om å snakke med barnet om hva som skjedde i en gitt tidsperiode, slik som dagen igår. Ved å snakke med barnet om dette, kan fagfolk utforske bredden i barnas dagligliv. Dette gjør at barnevernet kan få innblikk i sosiale relasjoner eller mangel på sådanne. De får informasjon om barnets nettverk og aktiviteter, noe som er nødvendig for å sette iverk relevante tiltak.

Forskergruppa har lagt vekt på ikke å stille spørsmål av typen: «Hvem pleier du å leke med?» Det er ikke sikkert at barnet pleier å leke med noen, og barnet kan havne i en vanskelig situasjon. I stedet for foreslår de å spørre: «Hva gjorde du da du kom hjem fra skolen?» Det er et åpent spørsmål, som kan bringe fram enda mer informasjon.

Erfaringene med prosjektet så langt er gode.

-Mitt inntrykk er at barnevernsansatte setter det med å involvere barna høyere på agendaen, forteller prosjektleder Liv-Mette Gulbrandsen, som er professor ved Fakultetet for samfunnsfag på Høgskolen i Oslo og Akershus.

Ifølge Gulbrandsen opplever de barnevernsansatte i mindre grad hindringer i å gjøre samtaler med barn. De rapporterer dessuten om at samtalene er nyttige for barnevernets arbeid.