22.10.10

Dårlig ettersmak...

Foto:Jacques Hvistendahl (Dagbladet)
Dårlig ettersmak er det jeg får av denne saken her:


I korte trekk: En direktør i Bufetat har sendt ut instruks til sine ansatte om at ingen tiltak må settes i verk ut året. Dette er for å spare penger. På tross av at det er lovstridig å trenere barns rettigheter til fosterhjem eller institusjonsplass, og å la dem bo lenger enn nødvendig under omsorgssvikt, er altså økonomien i Bufetat så presset nå at direktøren så seg nødt til å sende ut beskjed til sine ansatte om å handle lovstridig for å holde budsjettrammene.

Dette er hva som gir meg dårlig smak i munnen: Statsråd Lysbakken skylder på direktøren som har sendt ut instruksen, og hevder at det skulle være nok penger i budsjettet til å sikre barn og unge de tiltak de har rett på. Men hva skal de gjøre når det ikke er mer penger igjen? Hva skal Bufetat gjøre da? Det gir Lysbakken ingen svar på. Han svarer heller ikke på det unisone ropet fra Bufetat fra ulike steder i landet: "Det ER IKKE nok penger til å hjelpe unge på best mulig måte!"

Men statsråden hører ikke på det øret. Han vil ikke legge mer penger på bordet, og plasserer heller skylden på dem som ikke tilbyr gode nok tiltak til alle som trenger det. "Skyt budbringeren," kunne han liksågodt sagt. Men det er politikerne som har sørget for de altfor trange rammene som Bufetat må forholde seg til.


1.10.10

Sølepytt-magi

Jeg har alltid blitt fascinert av overraskende skjønnhet i det hverdagslige og triste. Forundret over hvordan oljesøl i en sølepytt på bakken kan glinse i vakre farger, som en stråle av regnbuen midt i det trivielle.

Jeg tenker på dette nå mens jeg sitter på en kaffebar på en fredags ettermiddag. Uka er over, en uke med mye og intenst arbeid med et skoleprosjekt om barn som vitner. Barn vitner hovedsaklig når de har vært utsatt for seksuelt misbruk. Det i seg selv er en av livets harde realiteter, at slikt faktisk kan skje. Det skulle aldri, aldri forekomme, at barn som er så uskyldige og rene, måtte dras inn i voksnes egoisme på en slik måte. Det å lese om slikt, gjør at jeg trekkes inn i en verden jeg skulle ønske aldri hadde eksistert.

Nå er uka over. Skuldrene kan senkes. Jeg puster ut all verdens gruff mens jeg leser =Oslo, det eneste lesestoffet som finnes på dette stedet. Elendighet der og, javel. Mennesker som har opplevd usigelig smerte i barndommen, og i tillegg mobbing fra jevnaldrende klassekamerater som kunne gitt støtte. Utstøtt fra alle. Men i dette magasinet, der finner jeg dette plutselige glimtet av skjønnhet. Poetiske ord om livet. Kloke betraktninger. Og sterke farger satt sammen av ukjente kunstnere.

Det er vakkert. Det gir glimt av inspirasjon.

Det er en rar verden vi lever i. Så mye ufred og kaos. Og midt i alt sammen finnes skjønnheten. Det gjelder bare å legge merke til den.