13.5.11

Hva slags kompetanse?

Når det begynner å bli lenge siden siste blogginnlegg, kan det i hvert fall være greit å legge ut noe som kom på trykk i Fontene nr 6/2011. Som dere sikkert husker, har jeg skrevet om noe lignende tidligere i denne bloggen.


Det pågår en diskusjon om barnevernsutdanningen, og om kompetanseutviklingen i barnevernet. Selv er jeg student på barnevernspedagogikkstudiet ved HiO.

Det viser seg at kompetanse kan være så mangt. Én form for kompetanse er den teoretiske. En annen er den erfaringsbaserte. I løpet av utdanningen er det to praksisperioder på tre måneder hver. Disse skal legge grunnen for den erfaringsbaserte kunnskapen. Vel og bra. Det kan riktignok innvendes at det er vanskelig å strømlinjeforme læringsutbyttet ved alle de ulike praksisstedene hvor studenter blir utplassert. Læringsutbyttet varierer endel. Men tanken er god.

Mitt ankepunkt er som følger: Det er ingen planmessig læring av den personlige kompetansen som i følge lærebøkene kjennetegner en god sosialarbeider. Vi får vite at vi skal være fleksible, men ikke ettergivende; sensitive, men med profesjonell distanse. Vi skal kunne vise autoritet, men uten å undertrykke. I tillegg bør vi kjennetegnes av humor, tålmodighet, nysgjerrighet og interesse. Vi skal kunne tåle provokasjoner, og vite hvordan vi ser på konflikt som en ressurs. Og sist, men ikke minst, er empati grunnleggende. Vi skal både kunne «se» og romme barn.

Alt dette leser vi om. Men å lære om det utenom i teorien? Nei, slikt overlates dessverre til tilfeldighetene. Noe vi imidlertid får endel teoribasert informasjon om, er slike uttrykk som «sosialkonstruksjonisme»: Mennesket konstruerer virkeligheten sin i samhandling med andre mennesker. Når det gjelder utviklingen av grunnleggende ferdigheter for barnevernsyrket, overlates vi paradoksalt nok til å lese om det i bøker.

Det er på sin plass å minne om formålet med utdanningen: «... å kvalifisere brukerorienterte og reflekterte yrkesutøvere som er kompetente for omsorgs-, oppdragelses-, behandlende og forebyggende arbeid med risikoutsatte barn og unge, samt deres foresatte.» (Utdannings og forsknings­departementet 2005b.) For ikke lenge siden sendte Inge Kvaran og Jan Storø et innspill til Kunnskapsdepartementet om barnevernsutdanningen. De etterlyste økt finansiering til studiet, slik at det er mulig å tilby smågruppeundervisning med ferdighetstrening, etiskholdningsutvikling og individuell oppfølging av læringsutvikling.

Man kan nemlig ønske seg kompetanse i barnevernet, men man kommer ikke langt uten ressurser for å kunne oppnå det. Det er ikke nok å gi studentene teoretisk kunnskap når man lukker øynene for annen kompetanse som er grunnleggende i yrkesutøvelsen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar