Barna - det viktigste vi har
27.8.10
Foreldre som flytter
Vi har lenge hørt historier om foreldre som kommer under lupen til barnevernet, og som reagerer ved å pakke sammen tingene sine og flytte til en ny kommune. Dette har vi sett gjenta seg flerfoldige ganger, og med mange familier. Imens lider barna, ikke bare under omsorgssvikten de utsettes for, men også under den konstante forandringen og det ikke å kunne slå rot noe sted. Nå har det kommet fram i media at det ikke behøver være noen automatikk i at barnevernet slipper tak i familien selv om familien flytter. Audun Lysbakken, barne-og likestillingsminister, forteller at barnevernet i den gamle hjemkommunen faktisk har ansvar for å sende saken videre til den nye kommunen. Man kan undres over hvorfor det allikevel ikke skjer. Vet ikke det kommunale barnevernet om plikten til å videreføre informasjon? Jeg gjetter at det i siste instans handler om ressursmangel i det kommunale barnevernet. De tildelte ressursene er grunnleggende for den jobben som blir gjort. Vi får håpe at de siste ukenes oppildnede debatt om ressursfordeling mellom det statlige og det kommunale barnevernet, på sikt vil føre til at de som jobber "på grasrotplan" får nok penger til å drive forsvarlig. De mest utsatte barna må få slippe tilleggsbelastningen ved å måtte delta i et nomadeliv, på rømmen fra barnevernet.
27.7.10
2.5.10
Tabloide overgrep mot barn
Det er sikkert ti år siden jeg begynte å bekymre meg over hvordan jeg skulle skjerme ungene mine mot avisenes førstesider. Mens Baneheiasaken pågikk bodde vi fortsatt i Kristiansand, og jeg tenkte mye på at hvis barna hadde vært eldre og kunne lese, hadde jeg måttet involvere dem i saker som jeg ikke ville at de skulle bekymre seg over. Jeg følte i grunnen at det var nok at vi som var foreldre, var bekymret.
I løpet av årene som har gått, har jeg mange ganger stilt meg foran avisforsidene i håp om at barna ikke skulle lese hva som stod der. Men avisene finnes jo overalt. Det er ikke mulig å skjerme ungene mot dem.
Hadde det enda vært den viktigste nyheten som avisene trykker på førstesiden, kunne jeg til nøds ha forstått det. Men det er jo ikke det! Det er bare den nyheten som desken mener vil tiltrekke seg flest lesere. Kun det. Vi voksne trekkes mot det som sjokkerer oss (og det samme gjør barna). Avisoppslag med groteske tekster gjør at vi lever oss inn i saken og ønsker å vite mer. Og da kjøper vi avisa. Omkostningene er det blant annet barna som må leve med. De må vokse opp i troen på at verden er et farlig sted, noe som bare til en viss grad er sant.
Om det har skjedd ett drap i en befokning på flere millioner mennesker, er det faktisk ikke slik at drap er noe å være redd for å dagliglivet. Ei heller for barna. Barna trenger virkelig ikke å lese forsider som informerer om at "Far knivstakk mor og barn mens de sov". De skal få lov til å skånes for sånt.
Jeg har i årenes løp skrevet mangfoldige leserinnlegg til avisene, og de har aldri blitt trykket. Det å revurdere den viktigste salgsplakaten deres, er formodentlig ikke noe de ønsker å bli oppfordret til. Min oppriktige mening er imidlertid at det må kunne gå an å justere teksten og innholdet på forsiden slik at de også kan leses av barn, UTEN å måtte kompromisse med nyhetskravet. Som jeg foreslo i Foreldre og barn nr 5: Skriv en liten e-post eller et brev til redaktøren i den aktuelle avisen dersom du er lei av forsider som ikke passer for barn. Det kan være det som skal til for å skape en forandring.
I løpet av årene som har gått, har jeg mange ganger stilt meg foran avisforsidene i håp om at barna ikke skulle lese hva som stod der. Men avisene finnes jo overalt. Det er ikke mulig å skjerme ungene mot dem.
Hadde det enda vært den viktigste nyheten som avisene trykker på førstesiden, kunne jeg til nøds ha forstått det. Men det er jo ikke det! Det er bare den nyheten som desken mener vil tiltrekke seg flest lesere. Kun det. Vi voksne trekkes mot det som sjokkerer oss (og det samme gjør barna). Avisoppslag med groteske tekster gjør at vi lever oss inn i saken og ønsker å vite mer. Og da kjøper vi avisa. Omkostningene er det blant annet barna som må leve med. De må vokse opp i troen på at verden er et farlig sted, noe som bare til en viss grad er sant.
Om det har skjedd ett drap i en befokning på flere millioner mennesker, er det faktisk ikke slik at drap er noe å være redd for å dagliglivet. Ei heller for barna. Barna trenger virkelig ikke å lese forsider som informerer om at "Far knivstakk mor og barn mens de sov". De skal få lov til å skånes for sånt.
Jeg har i årenes løp skrevet mangfoldige leserinnlegg til avisene, og de har aldri blitt trykket. Det å revurdere den viktigste salgsplakaten deres, er formodentlig ikke noe de ønsker å bli oppfordret til. Min oppriktige mening er imidlertid at det må kunne gå an å justere teksten og innholdet på forsiden slik at de også kan leses av barn, UTEN å måtte kompromisse med nyhetskravet. Som jeg foreslo i Foreldre og barn nr 5: Skriv en liten e-post eller et brev til redaktøren i den aktuelle avisen dersom du er lei av forsider som ikke passer for barn. Det kan være det som skal til for å skape en forandring.
8.4.10
Politikere, altså....
Før man aner ordet av det, kommer et nytt innlegg i VG som jeg har skrevet. Først noen linker, for å utdype:
http://www.fontene.no/nyheter/article5038861.ece
Og mer: http://www.fontene.no/nyheter/article5039612.ece
Her er kopi av det jeg har skrevet:
Audun Lysbakken fortalte i sin kronikk 30. mars hva han ønsker skal være retningsgivende i arbeidet med å forbedre barnevernet. Underlig er det således at han ikke svarer på Inge Kvarans kritikk mot nedleggingen av barnevernsinstitusjoner tidligere i debatten. Det eneste statsråd Lysbakken skriver om saken, er at han ønsker å hemme utviklingen av private aktører som kun er ute etter profitt. Ingen kan motstride det uetiske i å fokusere på økonomisk utbytte i barnevernssaker. Imidlertid er det vel så feil å respondere ved å snevre inn mangfoldet i tiltakene. Institusjoner er sentrale for å hjelpe dem som har sammensatte problemer, og som trenger faglig hjelp for å kunne tilpasse seg et vanlig familiemiljø etter hvert. Institusjoner kan dessuten foreta utredning for å få verdifull informasjon i forhold til valg av fosterfamilie. Slik kan barn og ungdom på sikt få en mer forutsigbar hverdag. Akutte korttidsplasseringer må også være del av tilbudet, når barn og ungdom må ha en trygg base på kort varsel. Leder i FOs faggruppe for ansatte i barnevernet, Elin Lindeberg Kjeldsen, uttalte imidlertid nylig til Fontene, at selve institusjonsbarnevernet er i ferd med å raseres. «Nå skal det spares penger, og det fort,» sa hun videre. Vil Lysbakken virkelig huskes for at institusjonstilbudet til barn og ungdom ble kraftig redusert under hans tid i regjeringen? Uetisk er det, å gi ut penger med den ene hånden, mens den andre samtidig stjeler fra et grunnleggende viktig, eksisterende tilbud.
Er det mulig??
http://www.fontene.no/nyheter/article5038861.ece
Og mer: http://www.fontene.no/nyheter/article5039612.ece
Her er kopi av det jeg har skrevet:
Audun Lysbakken fortalte i sin kronikk 30. mars hva han ønsker skal være retningsgivende i arbeidet med å forbedre barnevernet. Underlig er det således at han ikke svarer på Inge Kvarans kritikk mot nedleggingen av barnevernsinstitusjoner tidligere i debatten. Det eneste statsråd Lysbakken skriver om saken, er at han ønsker å hemme utviklingen av private aktører som kun er ute etter profitt. Ingen kan motstride det uetiske i å fokusere på økonomisk utbytte i barnevernssaker. Imidlertid er det vel så feil å respondere ved å snevre inn mangfoldet i tiltakene. Institusjoner er sentrale for å hjelpe dem som har sammensatte problemer, og som trenger faglig hjelp for å kunne tilpasse seg et vanlig familiemiljø etter hvert. Institusjoner kan dessuten foreta utredning for å få verdifull informasjon i forhold til valg av fosterfamilie. Slik kan barn og ungdom på sikt få en mer forutsigbar hverdag. Akutte korttidsplasseringer må også være del av tilbudet, når barn og ungdom må ha en trygg base på kort varsel. Leder i FOs faggruppe for ansatte i barnevernet, Elin Lindeberg Kjeldsen, uttalte imidlertid nylig til Fontene, at selve institusjonsbarnevernet er i ferd med å raseres. «Nå skal det spares penger, og det fort,» sa hun videre. Vil Lysbakken virkelig huskes for at institusjonstilbudet til barn og ungdom ble kraftig redusert under hans tid i regjeringen? Uetisk er det, å gi ut penger med den ene hånden, mens den andre samtidig stjeler fra et grunnleggende viktig, eksisterende tilbud.
Er det mulig??
25.3.10
Ressursmangel ved barnevernsstudiet
Her er en kopi av innlegget mitt som stod i VG 23. mars. Den opprinnelige overskriften var "Ressursmangel ved barnevernsstudiet", men VG erstattet den med "Utdanningen er for dårlig". Saftigere saker, det ja.
Inge Kvaran etterlyser i VG 18. mars engasjement fra Lysbakkens side i forhold til barnevernet. I denne debatten er det imidlertid ett punkt som ofte glemmes. Skal man oppnå et tilfredstillende barnevern, er første bud å starte med utdanningsløpet for barnevernspedagoger. Utdanningen må gi grunnlag for å utvikle kompetanse til å verne barn.
Barnevernet er et komplekst fagfelt med særlige krav til kunnskap og vurderingsevne. Ansvarsområdet er å sørge for at unger får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid dersom de lever under forhold som kan skade dem. Noe viktigere mandat enn dét er det vanskelig å tenke seg. Derfor er det så paradoksalt når NOU 2009:8 forteller om et barnevern som befinner seg aller nederst på rangstigen for tildelte ressurser per student.
Ett eksempel: Vi som barnevernsstudenter reagerer på at vi ikke får noen som helst veiledning i forhold til leverte eksamensoppgaver. 15 sider skrev vi til høsteksamen. Det eneste vi fikk vite var om vi hadde bestått eller ikke. Til våreksamen får vi heller ingen tilbakemelding om hvorvidt de enkelte vurderingene vi har gjort holder mål. Vi får bare vite hvor vi ligger på karakterskalaen. Jeg skal vedde på at de ungene som sitter rundt om i Norges land og trenger hjelp av barnevernet i form av omsorg, mot og klokskap til å ta gode avgjørelser, bryr seg fint lite om hva hver enkelt av oss fikk i karakterer. Lærerne beklager ressursmangelen, og skulle gjerne ønske de kunne bidra med mer veiledning. Men det er begrenset hva man kan oppnå så lenge politikerne fordeler studiet kun smuler.
Inge Kvaran etterlyser i VG 18. mars engasjement fra Lysbakkens side i forhold til barnevernet. I denne debatten er det imidlertid ett punkt som ofte glemmes. Skal man oppnå et tilfredstillende barnevern, er første bud å starte med utdanningsløpet for barnevernspedagoger. Utdanningen må gi grunnlag for å utvikle kompetanse til å verne barn.
Barnevernet er et komplekst fagfelt med særlige krav til kunnskap og vurderingsevne. Ansvarsområdet er å sørge for at unger får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid dersom de lever under forhold som kan skade dem. Noe viktigere mandat enn dét er det vanskelig å tenke seg. Derfor er det så paradoksalt når NOU 2009:8 forteller om et barnevern som befinner seg aller nederst på rangstigen for tildelte ressurser per student.
Ett eksempel: Vi som barnevernsstudenter reagerer på at vi ikke får noen som helst veiledning i forhold til leverte eksamensoppgaver. 15 sider skrev vi til høsteksamen. Det eneste vi fikk vite var om vi hadde bestått eller ikke. Til våreksamen får vi heller ingen tilbakemelding om hvorvidt de enkelte vurderingene vi har gjort holder mål. Vi får bare vite hvor vi ligger på karakterskalaen. Jeg skal vedde på at de ungene som sitter rundt om i Norges land og trenger hjelp av barnevernet i form av omsorg, mot og klokskap til å ta gode avgjørelser, bryr seg fint lite om hva hver enkelt av oss fikk i karakterer. Lærerne beklager ressursmangelen, og skulle gjerne ønske de kunne bidra med mer veiledning. Men det er begrenset hva man kan oppnå så lenge politikerne fordeler studiet kun smuler.
9.1.10
Sjelfull smerte
Her er et utdrag fra boka mi Livets sitroner. Om å gjøre sure opplevelser søte:
"Smerte blir vanligvis sett på som noe entydig negativt. Som det motsatte av glede, letthet og frihet, troner følelsesmessig smerte på den andre siden, uten andre fortolkningsmuligheter enn som noe tungt og trist. Sier noen at de opplever smerte, er vi nødt til å føle medlidenhet og nikke gjenkjennende til deres følelse av meningsløshet. For livet skal jo følge et visst oppsett. Først blir vi født som friske og sunne individer, så har vi en trygg og god barndom, vi finner venner og senere kjæreste. Vi gifter oss, får suksess i arbeidet, fint hus, lykkelige barn og vi bidrar som gode samfunnsborgere. Og til slutt kan vi dø, men ikke før vi har fulgt planen slik vi ser for oss at den er. Ethvert avvik fra normen fører til smerte og følelse av meningsløshet. Det var ikke slik livet var ment å være, tenker vi da.
Av og til lurer jeg på om det i virkeligheten er meningen at planen alltid skal følges etter punkt og prikke. Finnes det kanskje noe annet som er enda viktigere enn å leve etter det A4-formatet av et liv som menneskeheten har definert? Det må finnes en mulighet for at det som tilsynelatende er så viktig, ikke er så viktig allikevel.
Hvis vi føler smerte og meningsløshet hver gang livet ikke følger det oppsettet vi mener er det rette, må på den annen side nødvendigvis få det lettere i forhold til å bearbeide smerten og meningsløsheten hvis vi erkjenner at det ikke finnes noen slik plan fra et høyere hold.
Det går an å gjøre et bevisst valg om i stedet for hele tiden å strekke seg mot en ide om det perfekte liv, la noe annet være det viktigste. Kjærlighet, for eksempel; det å være snill mot seg selv og andre, og alltid være sann mot det en føler er rett. Det går an å legge bort idealet om perfekthet og ta innover seg et annet ideal. Ingenting gjør nemlig smerten og meningsløsheten verre enn det å føle at man ikke klarer å leve opp til meningen med livet sitt, eller at noen vi er glad i ikke klarer det.
For å gå tilbake starten av dette delkapitlet, kan vi si at smerten av denne grunn ikke er entydig negativ. Den minner oss om at vi kan revurdere holdningene våre om hva livet skal være, og å komme enda nærere opp mot det livet egentlig handler om. Når det skjer, kastes et nytt lys over smerten, og den begynner å svinge mer av blues, av ekte soul, av sjelfulle og smertelig smektende toner av jazz.
All kunst fødes av smerte. Også livet. "
"Smerte blir vanligvis sett på som noe entydig negativt. Som det motsatte av glede, letthet og frihet, troner følelsesmessig smerte på den andre siden, uten andre fortolkningsmuligheter enn som noe tungt og trist. Sier noen at de opplever smerte, er vi nødt til å føle medlidenhet og nikke gjenkjennende til deres følelse av meningsløshet. For livet skal jo følge et visst oppsett. Først blir vi født som friske og sunne individer, så har vi en trygg og god barndom, vi finner venner og senere kjæreste. Vi gifter oss, får suksess i arbeidet, fint hus, lykkelige barn og vi bidrar som gode samfunnsborgere. Og til slutt kan vi dø, men ikke før vi har fulgt planen slik vi ser for oss at den er. Ethvert avvik fra normen fører til smerte og følelse av meningsløshet. Det var ikke slik livet var ment å være, tenker vi da.
Av og til lurer jeg på om det i virkeligheten er meningen at planen alltid skal følges etter punkt og prikke. Finnes det kanskje noe annet som er enda viktigere enn å leve etter det A4-formatet av et liv som menneskeheten har definert? Det må finnes en mulighet for at det som tilsynelatende er så viktig, ikke er så viktig allikevel.
Hvis vi føler smerte og meningsløshet hver gang livet ikke følger det oppsettet vi mener er det rette, må på den annen side nødvendigvis få det lettere i forhold til å bearbeide smerten og meningsløsheten hvis vi erkjenner at det ikke finnes noen slik plan fra et høyere hold.
Det går an å gjøre et bevisst valg om i stedet for hele tiden å strekke seg mot en ide om det perfekte liv, la noe annet være det viktigste. Kjærlighet, for eksempel; det å være snill mot seg selv og andre, og alltid være sann mot det en føler er rett. Det går an å legge bort idealet om perfekthet og ta innover seg et annet ideal. Ingenting gjør nemlig smerten og meningsløsheten verre enn det å føle at man ikke klarer å leve opp til meningen med livet sitt, eller at noen vi er glad i ikke klarer det.
For å gå tilbake starten av dette delkapitlet, kan vi si at smerten av denne grunn ikke er entydig negativ. Den minner oss om at vi kan revurdere holdningene våre om hva livet skal være, og å komme enda nærere opp mot det livet egentlig handler om. Når det skjer, kastes et nytt lys over smerten, og den begynner å svinge mer av blues, av ekte soul, av sjelfulle og smertelig smektende toner av jazz.
All kunst fødes av smerte. Også livet. "
14.12.09
Barns rettigheter
I løpet av uka kommer det en kronikk i Dagsavisen om Barnekonvensjonen. Her er de viktigste punktene jeg skriver om:
-Barneombudet må bli politisk uavhengige, slik de er bestemt å være i lovs form.
-Den internasjonale gjennomføringen av Barnekonvensjonen må bli mer troverdig. Blant annet bør det en finnes en internasjonal barnedomsstol, og i hvert fall individuelle klagerettigheter om konvensjonen brytes.
Rettigheter til barn er så viktige at de må være noe mer enn generelle huskeregler og fine taler. De må bli til virkelige, internasjonale juridiske rettigheter, som kan etterprøves i praksis. I Norge har vi heldigvis gjort konvensjonen til en del av den nasjonale retten. Internasjonalt gjenstår det ennå mye for å gjøre konvensjonen til noe mer enn fine ord.
Men nasjonalt har vi også et stykke å gå. Først bud kan være å gjøre Barneombudet så selvstendig at de kan jobbe for barns rettigheter uten å måtte tekkes noen, heller ikke Barne- og likestillingsdepartementet.
-Barneombudet må bli politisk uavhengige, slik de er bestemt å være i lovs form.
-Den internasjonale gjennomføringen av Barnekonvensjonen må bli mer troverdig. Blant annet bør det en finnes en internasjonal barnedomsstol, og i hvert fall individuelle klagerettigheter om konvensjonen brytes.
Rettigheter til barn er så viktige at de må være noe mer enn generelle huskeregler og fine taler. De må bli til virkelige, internasjonale juridiske rettigheter, som kan etterprøves i praksis. I Norge har vi heldigvis gjort konvensjonen til en del av den nasjonale retten. Internasjonalt gjenstår det ennå mye for å gjøre konvensjonen til noe mer enn fine ord.
Men nasjonalt har vi også et stykke å gå. Først bud kan være å gjøre Barneombudet så selvstendig at de kan jobbe for barns rettigheter uten å måtte tekkes noen, heller ikke Barne- og likestillingsdepartementet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)