Jeg har lyst til å ta tak i et tema som jeg har sett vekke sterke følelser. Det dreier seg om fosterforeldre og den økonomiske kompensasjonen de mottar. Jeg er fostermor selv, som det står å lese i introduksjonen min i denne bloggen. Jeg er derfor farget av mine egne opplevelser, men allikevel tør jeg påstå at jeg har hatt disse tankene hele veien, også utfra det jeg har lært i barnevernspedagogutdanningen.
Et barn som har opplevd omsorgssvikt i en eller annen form, tar skade av det. Dette er hevet over enhver tvil. Svært mange får relasjonsskader. Jeg vil forklare slike skader som at barn får forventninger om at mennesker i nære relasjoner vil fortsette å behandle dem slik de har blitt behandlet tidligere. Når den nye erfaringen i fosterfamilien ikke stemmer med forventningen, oppstår utrygghet. For å demme opp for forvirringen barnet føler, vil barnet ubevisst prøve å skape den situasjonen som de forventer. Er det vant til skriking og kjefting, vil det ubevisst skape situasjoner som kan fremkalle nettopp det. Er det vant til avvisning, vil det uten å tenke over det oppføre seg på en måte som gjenskaper det det er vant til. Dette er relasjonsskadenes natur, slik jeg ser det. Enhver fosterfamilie kan regne med å oppleve slikt i større eller mindre grad. Og fosterfamilien må belage seg på å stå støtt gjennom mange ulike utfordringer, gjerne utfordringer av følelsesmessig slag, slike som gjør at man får lyst til å reagere sterkt, men som man allikevel må klare å stå støtt igjennom. Uten å avvise, uten å skrike, uten å ty til noen former for vold. Hele tiden skape ny trygghet. «Dette går også bra. Jeg er glad i deg uansett.» Dette er hva fosterfamilien må jobbe med.
Ja, for det ER en jobb å være fosterfamilie. Ikke bare den vanlige jobben det er å gi omsorg til barn uten slike problemer, men i tillegg må man lære bort nye relasjonsferdigheter til barn som har kommet skjevt ut på grunn av forhold de selv ikke er skyld i. Det krever mye å være en god fosterfamilie, en slik en som ikke går i fella og gjenskaper akkurat det barnet forventer at det vil se, men som heller klarer å skape ny trygghet og ny tillit hos barnet til at livet også kan være bra.
Når vi nå har fastslått at det er en virkelig jobb å ta hånd om et fosterbarn, og i alle fall til barnet har slått seg til ro i sin nye situasjon, kan vi begynne å diskutere det jeg egentlig ville snakke om i denne forbindelsen. Den økonomiske kompensasjonen. Når det gjelder andre jobber i samfunnet, vet vi at høy lønn tiltrekker seg de mest kompetente og engasjerte menneskene. Lønn skaper stolthet over eget arbeid, og det gjør at flere ønsker seg til det nevnte arbeidet. I forhold til for eksempel lærerlønninger, vet vi at hvis vi øker lønningene, vil det gjøre at flinkere folk vil søke seg til læreryrket, lærere som ønsker å gjøre en innsats, og som engasjerer seg sterkt og genuint i de menneskene de skal veilede. Hvorfor regner man automatisk med at det å være fosterforeldre i den første, problematiske tiden med et fosterbarn skal være så uendelig annerledes? Jeg vet ikke hvorfor det blir sett på med mistenksomhet at fosterforeldre skal motta økonomisk støtte. Jeg skulle ønske at sentrale myndigheter forstår at lønn kan være en pådriver til at flere kompetente folk har lyst til å være fosterforeldre. Kanskje det til og med kunne bli så mange som ønsker å ta vare på barn med relasjonsskader, at man i stedet for å ta til seg nær sagt alle potensielle fosterforeldre som rekker opp hånda, heller blir slik at det blir statuspreget å få en godkjenning. På denne måten kunne man sørge for at flere barn får den viktige, gode erfaringen med å være i en velfungerende familie, i stedet for at de blir kasteballer mellom ulike fosterfamilier.
