ICDP

Fra Fontene 12/11:

Ofte skal ikke mye til for å gjøre en krevende hverdag litt enklere. Programmet for foreldreveiledning tar sikte på å hjelpe foreldre før det blir for vanskelig.

ICDP (International Child Development Programme) er landsomfattende. Det tilbyr veiledning i foreldrerollen på lavterskelnivå. BLD har nylig publisert en evaluering. Erfaringene er gode. Det viser seg at foreldre som har deltatt, opplever mestring. De opplever at de har blitt bedre til å oppdra barn. De forteller at de er mer følelsesmessig engasjert i barnet enn før, og at de opplever mindre angst og sinne. Resultatene tyder på at det er mindre uro, og generelt en bedre stemning i hjemmene.

Tradisjonelt har ulike foreldreveiledningsprogrammer vært rettet mot spesielle foreldregrupper. Disse omfatter foreldre til barn med barn med atferdsforstyrrelser. ICDP-programmet er et universelt program for å styrke omsorgen i «vanlige» familier. For at programmet skal være nyttig for alle, er det også skreddersydd ulike varianter til spesielle målgrupper, som foreldre til barn med funksjonsnedsettelser, foreldre som sitter i fengsel og foreldre med minoritetsbakgrunn.

Det legges opp til minst åtte møter hvor man skal gå gjennom grunnleggende temaer. Disse omfatter blant annet det å vise gode følelser for barnet. Man skal lære å følge barnets initiativ. Ros og anerkjennelse er tema for et av møtene. Regler, grenser og verdier er et annet område, samt det å lære barnet å planlegge aktiviteter steg for steg. I ulike trinn kan man også hjelpe barnet til å skape mening i tilværelsen, blant annet ved å forklare og beskrive det man opplever sammen.

Målsetningene er flere. Man ønsker at forholdet mellom den voksne og barnet skal være positivt og utviklende. Samspillet står i fokus. I tillegg ønsker man å styrke den voksnes selvtillit. Også barnet skal oppleve mestring i forholdet til andre mennesker, og når det gjelder konkrete oppgaver.

Bufetat står for opplæringen av veiledere. Kommunene har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av kurs. Noe velger å la tilbudet gå via barnehager, helsestasjoner, PPT eller barnevernet. Siden kursene administreres av kommunene, er det noen ulikheter i omfanget av tilbudet på nasjonalt nivå.


Mer informasjon finnes på www.bufetat.no/foreldreveiledning/ .

Snakk med oss

Fra Fontene 12/11

Forskergruppa som står bak Snakk-med-oss-prosjektet har avsluttet den praktiske delen av arbeidet. Foreløpig melder de om at antallet barnesamtaler har økt. De forteller også at fagfolk har blitt tryggere på oppgaven.

Ett av prosjekttemaene har vært å jobbe med barns deltakelse i barnevernet. Her deltok fire barnevernssentre. Andre temaer har handlet om samtaler med barn med funksjonsnedsettelser, og samtaler med enslige mindreårige asylsøkere. Totalt 15 forskere har deltatt i dette omfattende arbeidet.

Nå er det praktiske arbeidet unnagjort, og skriving og analysearbeid gjenstår. Resultatene skal formidles til andre fagfolk via undervisning på ulike nivåer på høgskolen, og via artikler og bøker.

Metoden forskerne har prøvd ut i samarbeid med barnevernskontorer, kaller de for Hverdagslivs-forankrede samtaler. Den bygger på Livsformsintervjuet, som i korte trekk handler om å snakke med barnet om hva som skjedde i en gitt tidsperiode, slik som dagen igår. Ved å snakke med barnet om dette, kan fagfolk utforske bredden i barnas dagligliv. Dette gjør at barnevernet kan få innblikk i sosiale relasjoner eller mangel på sådanne. De får informasjon om barnets nettverk og aktiviteter, noe som er nødvendig for å sette iverk relevante tiltak.

Forskergruppa har lagt vekt på ikke å stille spørsmål av typen: «Hvem pleier du å leke med?» Det er ikke sikkert at barnet pleier å leke med noen, og barnet kan havne i en vanskelig situasjon. I stedet for foreslår de å spørre: «Hva gjorde du da du kom hjem fra skolen?» Det er et åpent spørsmål, som kan bringe fram enda mer informasjon.

Erfaringene med prosjektet så langt er gode.

-Mitt inntrykk er at barnevernsansatte setter det med å involvere barna høyere på agendaen, forteller prosjektleder Liv-Mette Gulbrandsen, som er professor ved Fakultetet for samfunnsfag på Høgskolen i Oslo og Akershus.

Ifølge Gulbrandsen opplever de barnevernsansatte i mindre grad hindringer i å gjøre samtaler med barn. De rapporterer dessuten om at samtalene er nyttige for barnevernets arbeid.

Styrker samtalen

Denne stod i Fontene 10/11

Hundre barnevernskonsulenter i Oslo skal denne vinteren veiledes i å snakke med barn som har det vanskelig.

Metoden som skal benyttes er Den Dialogiske Samtalemetoden, også kalt Barnesamtalen. Den er utviklet av dr.polit Kari Trøften Gamst og dr.polit Åse Langballe.

Under ledelse av Kari Trøften Gamst skal barnevernsarbeidere nå gjennom en grundig opplæring i metoden. Kursingen omfatter egne samtaler med barn, tett kontakt med en veileder, teori, og plenumsundervisning.

Gamst forteller at det er grunnleggende å ha en så omfattende opplæring for å få til en endring av praksis.

STØTTE TIL Å FORTELLE

Barn kan synes det er vanskelig å snakke om ubehagelige opplevelser. De trenger støtte for å fortelle, slår Gamst fast.

Ifølge Gamst må de voksne beherske en kommunikasjon som kan få barn til å huske og til å klare å fortelle om hva de har opplevd.

Når barn får anledning til dette, kan man avdekke omsorgssvikt og kriminelle handlinger oftere og tidligere, utdyper hun.

Hensikten er å øke mengden av informasjon fra barnet. Spontan og detaljert fortelling er hva man søker å oppnå. Gamst hevder at barnet lett kan bli avbrutt av den voksne, som kan ha en tendens til å lede barnet utfra egne antakelser. Barnet skal derfor gis plass i samtalen.

KONKRET METODE

Gamst forteller at Barnesamtalen skiller seg ut fra andre metoder ved at den er konkret og spesifikk. Den fokuserer på den praktiske gjennomføringen av samtalen. Metoden har derfor vist seg å gi den voksne trygghet på egen kompetanse.

22 av deltakerne skal få tilleggskompetanse slik at de kan veilede andre ved eget kontor og i egen bydel. Dette skal bidra til å få kunnskapen ut til enda flere.

Veiledningsteamet har fått henvendelser fra andre deler av landet som ønsker det samme opplegget.

Medvirkningsmyten

Denne stod i Fontene nr 10/11.

Barnevernsansatte forteller at de snakker mer med barna enn før. Hvorfor peker undersøkelsene i motsatt retning?

Nylig presenterte Berit Skauge ved barnevernvakten i Trondheim en masteroppgave. Den viser at barnevernet kun snakker med barn i 7 av 10 tilfeller. Hundre saker gikk hun igjennom totalt, fordelt over to tidsperioder.

Undersøkelsene i doktoravhandlingen til Elisabeth Gording Stang, forsker II i Nova, hadde like nedslående resultater. Hun gjennomgikk 30 barnevernssaker med totalt 172 vedtak. I 20 av sakene fantes ingen beskrivelser av barna i vedtakene.

Stikk i strid med lovverket og gjeldende rutiner, viser altså hovedvekten av saksmapper i barnevernet ingen spor av at barn har fått være med på å påvirke sin egen sak.

BARNS RETTIGHET

Det er nedfelt i Barnekonvensjonen som en av de mest grunnleggende rettighetene at barn skal få gi uttrykk for sin mening i alle forhold som vedrører det. I barnevernloven finnes en egen lov som peker på det samme: §6-3 forteller at barn har rett til medvirkning. Loven sier at barna skal tas hensyn til i takt med alder og modenhet.

Rutinehåndboka for barneverntjenestene i kommunene minner dessuten om å innlemme barns medvirkning i saksgangen. Fra andre områder vet vi at barn har rett til medvirkning blant annet i barnehagen, på skolen, i nærmiljøet og i forhold til domstolene.

-Formålet med å la barn medvirke er todelt. Man skal innhente barns synspunkter. Dessuten skal man gi barn følelsen av å være en vesentlig del av saken, forteller Elisabeth Gording Stang.

-Men det er ikke utelukkende for å gi barn en følelse av å ha bidratt at man skal ha dem med i arbeidet med undersøkelsen, fortsetter hun.

IKKE SELVBESTEMMELSE

Stang utdyper at samtaler med barn kan i tillegg bidra til å gjøre undersøkelsene mer effektive. De kan utfylle og nyansere annen informasjon som barnevernet får inn.

Men det er også endel andre prinsipper man bør ha med i bakhodet når man involverer barn i undersøkelsen.

-Barnevernet må huske å fortelle at det er de som har ansvaret for resultatet av undersøkelsen. Det må formidles tydelig til barna. De skal dessuten få bidra på sine egne premisser, og kun få snakke hvis de selv vil, og om det som de selv synes er relevant, understreker Stang.

Hensikten med medvirkning er ikke selvbestemmelse, påpeker Berit Skauge i masteroppgaven sin. I barnekonvensjonen er det heller ikke slik at selvbestemmelse er rettighetsfestet for barn.

EN BIT SOM MANGLER

Berit Skauge forteller at hun opplever at barnevernsansatte har mye de skal rekke innenfor stadig strammere tidsrammer og budsjettrammer:

-Barnevernet preges av begrensede ressurser. Når det er slik, må de ansatte prioritere. De vet om de juridiske rammene, og de vet hva fylkesnemnda etterspør.

-Og for å si det sånn: Jeg har aldri hørt at fylkesnemnda har bedt om en utredning av hva barnet selv har sagt, poengterer Skauge.

-Når man ikke blir målt på noe, og det ikke foreligger noe ytre press, prioriteres det heller ikke. Man snakker med foreldre og samarbeidspartnere. Men om man lar være å snakke med barna, blir det allikevel en bit som mangler, forteller hun videre, og utdyper:

-Da blir ikke barnets stemme en del av beslutningsgrunnlaget. Det blir til at barnevernsarbeidere og andre som er rundt barnet tolker hva som er best for det aktuelle barnet. Det blir deres meninger som får størst betydning.

-Det er klart at noen ganger passer det ganske bra, for man snakker med folk som kjenner barnet. Men man kommer ikke unna at det er en stemme som ikke blir hørt, sier hun.

Hun forteller videre at hun la merke til at de beskrivelsene av barn som oftest framkommer i sakspapirene, er fra at barna viser fram soverommet sitt og kjæledyrene sine.

-Det er ikke uvesentlig å få med slike opplysninger, og det er et fint sted å begynne en samtale, sier Skauge, og fortsetter:

-Men man skulle gått videre. For den barnevernsansatte er det enkelt å skrive ned det som er konkret og åpenbart. Det man fornemmer i møtet med barnet, er derimot vanskeligere å begrepsfeste og få ned på papiret.

IKKE KOMPETENTE?

Berit Skauge utdyper:

-Kanskje tar man med barnets stemme når det kan styrke barnevernets vurdering, og ellers ikke. Da kan det blir til at man velger ikke å gå videre i samtalen. Enda en stemme utfordrer barnevernets ressurser, og særlig hvis barnet har en annen mening enn barnevernet. Da blir saken enda mer komplisert.

Fontene har snakket med flere barnevernpedagoger om hvorfor de tror at barna kan bli utelatt fra samtaler i undersøkelsesfasen. I første rekke trekkes ressurssituasjonen fram som en viktig del av årsaken. Tid er mangelvare. Samtidig fortelles det om at det kan handle om det menneskelige ønsket om å bli likt og anerkjent av dem som er like en selv i alder, altså foreldrene. Ved å holde en god tone med foreldrene, vil samarbeidsklimaet være enklere, sier noen.

Andre trekker fram at det kan være smertefullt å ta innover seg hva barna forteller. Når barnevernansatte hører barna fortelle, kan det gjøre mer vondt enn når de hører de voksnes ord om det samme. Det er også noen som trekker fram at det mangler kompetanse i å snakke med barn. Til sist kan en del av årsaksforholdet handle om at barnevernet ikke har tatt innover seg at selv små barn kan ha verdifulle innspill om sin egen situasjon.

REDUSERT TIL EN SAK

Et annet velbrukt argument for å la være å involvere barn, er for å beskytte dem. Elisabeth Gording Stang mener det er en myte at man skjermer barn ved å utelate det fra samtaler:

-Barn som ikke får muligheten til å bli inkludert, kan bli gående altfor alene med tankene og følelsene sine. De kan danne seg forestillinger som er feil, og som kan føre til tilleggsbelastninger for dem.

Stang understreker at når de ikke får tale sin egen sak, føler de seg ofte redusert til en sak. Mange opplever dette svært negativt, for de føler at de mister kontrollen.

-Forøvrig kommer det tydelig fram i tolkningen av barnekonvensjonen at man ikke kan sette to grunnleggende rettigheter opp mot hverandre, i dette tilfellet artikkel 3 om barns beste, og artikkel 12 om barns rett til medvirkning, slår hun fast.

Man kan altså ikke begrense barns rett til medvirkning med en begrunnelse om at det er best for dem, fremholder Stang.

RETTEN TIL Å VÆRE SÅRBAR

Anne Trine Kjørholt ved Norsk senter for barneforskning ved NTNU holdt foredrag under Redd Barnas Rettighetskonferanse 25. august i år, under tittelenRett til medvirkning? Refleksjoner om barns beste, inkluderende fellesskap og vårt lille land. Der stilte hun spørsmål om forestillingen om det kompetente barnet har blitt for sterk i samfunnet vårt. Hun trakk en parallell til de voksnes verden. Hun slo fast at det hadde vært krenkende for de fleste av oss å bli tillagt en ultimat mestring i alle saker.

Når man fokuserer utelukkende på barns mestring, kan det føre til et press om å skulle være mer selvstendige og autonome enn de selv føler for. Om dette blir resultatet av tanken vår om at barn mestrer, vil det være sterkt uheldig, framholdt hun.

Kjørholt understrekte samtidig at retten til medvirkning må gi rom for at mennesker også får være sårbare. Hun fortsatte:

-I samfunnet vårt har vi en rotfestet verdi om likhet. Den ligger dypt i oss, og vi er ikke nødvendigvis klar over den engang. Barn må ikke bli til symbolske aktører for å stadfeste at Norge er et moderne og levende demokrati.

-Vi må bli bevisste på om vi er mest ute etter en symboleffekt på den ene siden, eller barnets beste på den andre, slo Kjørholt fast.

REAKSJONER

Mange ser altså for seg ulike årsaker for å unnlate å involvere barn. Allikevel er vanlige reaksjoner overraskelse og vantro når tallene om manglende medvirkning blir lagt fram. Barnevernansatte forteller til Fontene at de ikke kjenner seg igjen.

Da Skauge presenterte funnene fra masteroppgaven sin, møtte hun samme respons:

-Mange er opptatt av å formidle at de snakker mye med barn. De mener forklaringen på resultatene skyldes at de ikke skriver referat fra samtalene deres med barna, fremholder hun.

-Men så lenge samtalene ikke skrives ned, blir de heller ikke med i beslutningsgrunnlaget, slår Skauge fast.

-Jeg må legge til at hvis barnevernansatte mener at de snakker mye mer med barn enn det som fremkommer i undersøkelsen min, vil jeg virkelig mene at det er oppsiktsvekkende, sier hun, og fortsetter:

- Det er ingenting som tyder på at det er store ulikheter mellom faktisk samtaler med barn, og skrevne referater fra samtalene i saksmappene.

Litteraturliste:

Skauge, Berit. (2011): Er det noen som vil høre på meg?

Stang, Elisabeth Gording. (2007) Barnets rett til deltakelse i barnevernssaker. I Kritisk juss 2007 (33).

Barnevernet ut med badevannet?

Dette debattinnlegget står i Dagbladet idag 23. mai. Det var morsomt å kunne bruke økonomi/administrasjonsbakgrunnen min også i dette innlegget:

Barnevernet trenger ikke bare nok folk. Fagfeltet behøver også tilstrekkelig kompetanse. Samtidig med at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken gir inntrykk av å ville prioritere barnevernet, skjer det paradoksale at Kunnskapsdepartementet legger fram forslag som vil påvirke kunnskapsnivået til fremtidige barnevernsarbeidere i negativ retning. Vernepleier-, sosionom- og barnevernspedagogutdanningene foreslås slått sammen store deler av utdanningsløpet. Fellesbetegnelsen skal være en utdanning i sosialt arbeid. Kan hende de høye herrer og kvinner i politikken liker internasjonalt overførbare uttrykk. Men det er underlig at man velger å orientere seg mot andre lands organisering av utdanningene når Norge helt siden slutten av 1800-tallet har vært ledende i verden i å ivareta utsatte barn. Dette har gjenspeilt seg i barnevernslovgivning, i arbeid for barns rettigheter, samt i barneombudsordningen. Og det er fortsatt et stykke å gå før vi kan lene oss tilbake og være fornøyde.

Det kan ellers hende at man regner med økonomiske stordriftsfordeler når man kan kjøre tre ulike studentgrupper inn i enda større lesesaler. Kanskje vil de faste kostnadene kunne spres utover flere studenter. Sammenslåinger kan være kostnadsbesparende, særlig på lengre sikt. Trengs det for eksempel en ansatt til barneverntjenesten i kommunen, blir det mindre komplisert å finne en arbeidsledig som har den anvendelige utdanningen sosialt arbeid. Da har det ikke så mye å si om han kan mest om vernepleie, og mindre om barnevern.

Forsknings-og utdanningsminister Tora Aasland velger å se bort fra tilgjengelig forskning som viser at det behøves mer, ikke mindre, spesialisering innenfor barnevernet. Det er altså ikke et fremskritt vi er vitne til fra Kunnskapsdepartementet, det er heller et langt skritt rett ut på jordet. Etter å ha observert de sterke reaksjonene fra de ulike profesjonene, forsøker ministeren nå overfor fagbladet Fontene å avverge frustrasjonen. Hun forsikrer om at det kun er ment som forslag fra departementets side. Men da Høgskolen i Oslo skulle slås sammen med Høgskolen i Akershus, forsvant barnevernsnavnet på underlig vis. Det var allerede vedtatt at barnevernsfaget skulle sortere under Institutt for barnevern og sosialt arbeid. Overraskende ble det omgjort av styrene i de to utdanningsinstitusjonene. Det nye navnet blir i stedet for Institutt for sosialt arbeid.

Altså kan det se ut til at vi er vitne til noe helt annet enn et løselig forslag. Og hva vil konsekvensen være for barnas del? Jo, de vil merke omleggingen fordi fremtidens barnevernsansatte som skal utgjøre deres viktigste sikkerhetsnett, vil vite enda mindre om hvordan de skal forholde seg til både barna og de komplekse sakene de får foran seg. Hvis årsaken er at Kunnskapsdepartementet har latt seg forføre av en mulig regnskapsmessig gevinst, er det synd. Regnskapets tørre tale tar nemlig ikke høyde for at de barna man skal beskytte, kan bli kastet ut med badevannet.

Tilfeldighetenes mysterium

Moren min døde for snart åtte år siden. Det er klart jeg savner henne. Men for en ukes tid siden dukket det opp et bilde av henne på facebook som jeg aldri har sett før! Det var på en side for barnevernspedagoger i Norge. Bildet er fra Barnevernsakademiet i 1963. Selv om navnet skulle tyde på noe annet, var det førskolelærere som ble utdannet her. Moren min sitter nærmest kameraet, på første rad.

Hva slags kompetanse?

Når det begynner å bli lenge siden siste blogginnlegg, kan det i hvert fall være greit å legge ut noe som kom på trykk i Fontene nr 6/2011. Som dere sikkert husker, har jeg skrevet om noe lignende tidligere i denne bloggen.

Det pågår en diskusjon om barnevernsutdanningen, og om kompetanseutviklingen i barnevernet. Selv er jeg student på barnevernspedagogikkstudiet ved HiO.

Det viser seg at kompetanse kan være så mangt. Én form for kompetanse er den teoretiske. En annen er den erfaringsbaserte. I løpet av utdanningen er det to praksisperioder på tre måneder hver. Disse skal legge grunnen for den erfaringsbaserte kunnskapen. Vel og bra. Det kan riktignok innvendes at det er vanskelig å strømlinjeforme læringsutbyttet ved alle de ulike praksisstedene hvor studenter blir utplassert. Læringsutbyttet varierer endel. Men tanken er god.

Mitt ankepunkt er som følger: Det er ingen planmessig læring av den personlige kompetansen som i følge lærebøkene kjennetegner en god sosialarbeider. Vi får vite at vi skal være fleksible, men ikke ettergivende; sensitive, men med profesjonell distanse. Vi skal kunne vise autoritet, men uten å undertrykke. I tillegg bør vi kjennetegnes av humor, tålmodighet, nysgjerrighet og interesse. Vi skal kunne tåle provokasjoner, og vite hvordan vi ser på konflikt som en ressurs. Og sist, men ikke minst, er empati grunnleggende. Vi skal både kunne «se» og romme barn.

Alt dette leser vi om. Men å lære om det utenom i teorien? Nei, slikt overlates dessverre til tilfeldighetene. Noe vi imidlertid får endel teoribasert informasjon om, er slike uttrykk som «sosialkonstruksjonisme»: Mennesket konstruerer virkeligheten sin i samhandling med andre mennesker. Når det gjelder utviklingen av grunnleggende ferdigheter for barnevernsyrket, overlates vi paradoksalt nok til å lese om det i bøker.

Det er på sin plass å minne om formålet med utdanningen: «... å kvalifisere brukerorienterte og reflekterte yrkesutøvere som er kompetente for omsorgs-, oppdragelses-, behandlende og forebyggende arbeid med risikoutsatte barn og unge, samt deres foresatte.» (Utdannings og forsknings­departementet 2005b.) For ikke lenge siden sendte Inge Kvaran og Jan Storø et innspill til Kunnskapsdepartementet om barnevernsutdanningen. De etterlyste økt finansiering til studiet, slik at det er mulig å tilby smågruppeundervisning med ferdighetstrening, etiskholdningsutvikling og individuell oppfølging av læringsutvikling.

Man kan nemlig ønske seg kompetanse i barnevernet, men man kommer ikke langt uten ressurser for å kunne oppnå det. Det er ikke nok å gi studentene teoretisk kunnskap når man lukker øynene for annen kompetanse som er grunnleggende i yrkesutøvelsen.